Skitne slaktedyr

(28.04.11) Ordningen med pristrekk på skitne slaktedyr startet i 2000. Siden innføringen av ordningen og frem til i dag har det blitt en stadig større andel slaktedyr som får pristrekk ved norske slakterier. Dette innebærer redusert dyrevelferd, dårligere økonomi for bonden og bidrar til et negativt omdømme av norsk landbruk.

Av: Tore Stokke, spesialrådgiver storfe

Figur 1 viser den årlige utviklingen i andel skitne slaktedyr ved alle norske slakterier. I 2010 fikk 4 % av alle slaktedyr pristrekk. Dette er et antall på 12 351 storfe (Kilde Animalia). Kjøtt fra dyr i kategori 2 kan ikke brukes til ferske deiger og farser, eller som spekepølseråstoff. Dette kjøttet må derfor varmebehandles og innebærer en verdireduksjon for slakteribransjen.

Nyere beregninger viser at slakterienes kostnader med dyr i kategori 2 er større en dagens pristrekk. Det vil derfor bli vurdert om trekksatsene skal økes fra sommeren 2013.

Figur 1: Utviklingen i andel skitne slaktedyr i Norge (Kilde Animalia)

Det er variasjon gjennom året, og det er størst andel skitne slaktedyr i vinterhalvåret (september - april). Det er også påfallende stor variasjon i andel skitne slaktedyr mellom ulike slakterier.

Utviklingen så langt i 2011 har vist en ytterligere forverring i utviklingen, og blant Norturas slakterier hadde enkelte anlegg såpass mye som over 14 % skitne slaktedyr pr utgangen av februar.

Pr utgangen av mars var gjennomsnittlig andel skitne slaktedyr ved Norturas slakterier 7,6 % sammenlignet med 5,8 % på samme tidspunkt i fjor, altså en klar forverring. En god del produsenter opplever å få 1 - 2 dyr med pristrekk i løpet av et år, og slikt kan kalles hendelig uhell. Imidlertid viser det seg at en del produsenter har mange dyr med pristrekk.

En bedring av forholdene hos disse vil altså kunne bedre betraktelig på statistikken. Produsenter som har problemer med skitne slaktedyr oppfordres til å kontakte Norturas rådgivere, som vil kunne bidra med råd for å rette på problemene.

Reine dyr er et resultat av samspill mellom fjøsmiljø, fôring, stell og røkter. Ofte kan derfor flere årsaker være knyttet til skitne slaktedyr, og det kan være vanskelig å peke ut enkeltårsaker. Rette fokus vil utvilsomt være forebyggende tiltak i fjøset for å unngå at dyra blir skitne.
 

Fôring

Tørrstoff- og fiberinnholdet i fôret har stor innflytelse på strukturen i gjødsla. Tørt og strukturholdig fôr gir tørrere gjødsel, og generelt et rensligere miljø. Ferskt grønnfôr er et mye brukt grovfôr i sommerhalvåret og reduserer kraftfôrbehovet vesentlig.

Problemet kan være å holde spesielt okser på binger reine ved slik fôring. En løsning er å fôre oksene med surfôr også om sommeren, f.eks. rundballesurfôr av tørr førsteslått, alternativt annenhver fôring med surfôr og grønnfôr. Tidlig slått er et av de viktigste tiltakene for å oppnå så god kvalitet som mulig på surfôret.

Dette kan imidlertid øke risikoen for løs mage. En måte å unngå dette på er å utsette 1. slåtten noe på 1 skifte og deretter ensilere dette i rundball. Da har man mulighet for å bruke disse rundballene som strukturfôr for å stabilisere magen på dyra etter behov.

Et annet alternativ er å bruke halm eller høy som fast innslag i fôrrasjonen for å unngå løs avføring.
 

Bygningen og husdyrmiljøet

Ventilasjon og takhøyde
Luftfuktigheten og inneklimaet i husdyrrom kan påvirke renheten på dyra. Fjøs med høgere temperatur har ofte dårligere inneklima, delvis pga høyere fordamping fra bl.a. gjødsel og urin. God ventilasjon er viktig, men man skal huske på at man aldri vil klare å ventilere seg til et 100 % godt inneklima.

Luftvolumet pr dyr betyr enormt mye. God takhøyde, rikelig luftvolum kombinert med velfungerende ventilasjon er et godt utgangspunkt. Plassering av luftventiler og luftstrømmens bevegelse er også viktig. Kald trekk på dyr kan føre til flere uheldige konsekvenser, bl.a. langhårete dyr som lettere blir skitne.

Vifter i husdyrrom må sjekkes regelmessig og rengjøres. Sterkt skitne vifteblad har redusert kapasitet samtidig som nedstøvede/skitne vifter innebærer en stor brannrisiko.

Fullspaltebinger
Fullspaltebingen er en oppstallingsløsning hvor det ikke skilles mellom liggeareal og gjødselareal, og dette gir noen flere utfordringer med tanke på renheten av dyra. En god del produsenter har problemer med å holde dyra reine i fullspaltebinger. Areal pr. dyr, spalteåpning, prosent lysåpning i golvet, gjødselkonsistens og hårlengde på dyra er noen faktorer som bl.a. påvirker renheten på dyr i spaltebinger.

Man må ha et visst dyrebelegg i bingene for å få gjødsla trampet ned, noe som imidlertid kan være i konflikt med det optimale areal pr dyr for å oppnå best tilvekst. Flere undersøkelser har vist betraktelig bedre tilvekst på okser som får bedre plass enn hva okser vanligvis får i fullspaltebinger.

Figur 2: Tilvekst og fôrutnytting hos store ungdyr ved varierende bingeareal (m2).

Spalteplank med stor prosent lysåpning er renhetsmessig positivt, og det er viktig å velge største tillatte spalteåpning til den aktuelle dyregruppen.

Det har vist seg å være forskjeller i renhet knyttet til spalteplank fra ulike spalteplankprodusenter. Sjekk dette før kjøp, og krev referanser.

Ved problemer med renheten i fullspaltebinger kan enkelte tiltak bidra til å bedre på forholdene. Dyretettheten i bingen må sjekkes. Likeså må det sjekkes om spaltene er tiltettet av fôrrester og gjødsel. I så fall bør de rengjøres/spyles opp. Er det mye fôrrester inne i bingen bør man se nærmere på både kuttelengden på fôret, tildelingsmåte av fôret og innredningsfrontens utforming.

Oppbygging av liggeplatting i bakkant av bingen kan være et alternativ for mellomstore dyr. Sliping av slitt spalteplank kan være et alternativ for å gjøre spalten mer drenerende, men man bør også vurdere om spalteplankene er moden for utskifting. Lite areal pr dyr som gir noe lavere tilvekst, samt utfordringen med å holde dyra reine er to argumenter som taler imot fullspaltebingen som oppstallingsløsning.

Før evt. ombygginger og nybygg bør derfor produsenter sette seg godt inn i saken før valg av planløsning.

Rene okser på fullspaltebinge (Foto: T. Stokke).

Løsdriftfjøs
Alle løsdriftssystemer er basert på prinsippet om at dyra selv må oppsøke forskjellige deler av fjøset for å få tilfredsstilt sine behov. Ved problemer med skitne dyr i løsdriftssystemer med egne liggeareal, er årsaken enten at dyret selv ikke oppsøker/finner liggeplassen (spalteliggere), eller at liggeplassen har for dårlig kvalitet (bløt halmtalle). Dette fører til at dyra ligger på et bløtt og skittent underlag. Spalteliggere bør utrangeres.

Skrapearealer i både innendørs- og utendørsløsninger skal skrapes tilfredsstillende hyppig for å oppnå rene dyr og god klauvhelse. Men det er kvaliteten på selve liggeplassen, og nok liggeareal tilpasset antall og størrelse på dyra, som er avgjørende for å unngå skitt på buk og lår.

Alle tette overflater bør ha godt fall. Liggebåser med madrasser bør ha mer fall enn liggebåser med matter. Riktig justering av nakkerør og hoderør er viktig. Hoderøra i liggebåser må være såpass høyt montert at liggebåsen har en åpen og fri framdel. Åpne liggearealer må ha vesentlig mer fall enn liggebåser.

Tråkkutgjødsling er et system som fordrer godt med strø og godt fall (10 %). Men i praksis trengs daglig skraping i liggearealet på tråkkutgjødsling dersom man skal oppnå rene dyr. Talleløsninger bør kun være aktuelle i kornområder, da sikker og rikelig halmtilgang i nærmiljøet er en forutsetning.

Dyretettheten er spesielt avgjørende for renheten i talleløsninger. Hyppig tildeling av tørr halm er viktig og halmen må være egnet til formålet, dvs. ikke bruk havrehalm. Strø, enten i form av sagflis eller halm, bidrar til et reinere og triveligere miljø uavhengig av planløsning. Men man skal huske på at det innebærer en årlig kostnad og mange steder i Norge har strø etter hvert blitt ganske kostbart. Utedrift vil i mange tilfeller føre til skitne dyr, spesielt vår og høst og det er viktig å være klar over at regelverket for oppstalling av storfe setter klare begrensinger på utedrift i vinterhalvåret.

Båsfjøs
Båsen er både eteplass, drikkeplass og liggeplass. Båsens bredde og lengde må være tilpasset den aktuelle dyrestørrelsen. Ungdyr på båser tilpasset melkekyr er en uheldig kombinasjon og bør unngås, og ved evt. okser på bås bør det være drenerende golv i store deler av båsen.

Fall på båsen, gode båsskiller og en riktig justert kutrener (melkekyr) er viktige faktorer.

Problemdyr som er ekstremt urene bør utrangeres. Unngå fôrsøl som tetter rista. Ikke la flyterenner fylles opp! Kun kyr i laktasjon bør stå på båser ved flyterenner. Det bør være en selvfølge at utette drikkekar tettes umiddelbart.
 

Daglige rutiner

Mange faktorer omkring renhet på dyr kan knyttes opp mot den daglige drifta i fjøset. Mye er også avhengig av røkters oppfatning og mening, og det vil alltid være en naturlig variasjon fra person til person i oppfatningen av hva som er akseptabel og god renslighet. Hyppig kjøring av gjødseltrekk, regelmessig klipping av dyr, skraping og bruk av tilstrekkelige strømengder i båser, liggebåser og liggeplattinger er viktige faktorer.

Et planlagt driftsopplegg er også viktig. Dersom man har mulighet til å planlegge slaktetidspunktet til deler av året når dyra er naturlig renere, for eksempel vår/forsommer (pga. røyting om våren), er det en fordel. Dette må ses i sammenheng med prisvariasjonen gjennom året for best mulig lønnsomhet i storfekjøttproduksjonen.
 

Når uhellet først er ute…

Hva gjør man så dersom man står overfor leveringsklare slaktedyr som man åpenbart ser er for skitne?

Som tidligere nevnt er forebyggende tiltak det beste, og har dyra først blitt skitne er huden sannsynligvis skadet og vil ha en redusert verdi.

Rengjøring av slaktedyr før slakting bidrar imidlertid til at bonden ikke får pristrekk, og mange velger derfor å sette inn tiltak før levering, men slikt arbeid er å anse som en "nødløsning". Men dette er en vurdering hver enkelt må ta og man skal huske på at slikt arbeid ikke er ufarlig.

Fanghekk, erfaring med handtering av storfe og det at man er 2 personer tilstede under slikt arbeid er viktig.

Av tiltakene er klipping og vasking det mest aktuelle. Velger man å klippe skitne dyr, så bør man bruke grove kniver, aller helst saueklippe-maskin, men vær obs på at maskina kan "lugge" dyra. Klipp "med hårene" først og deretter "mot hårene".

Vasking av slaktedyr må planlegges en tid. Mange har god erfaring med å fukte dyrene med vanlig vannslange regelmessig i opptil en uke før levering. Andre velger å bruke høyttrykksvasker med varmt vann. NB: vær obs med både trykk og temperatur!

Ikke stress dyra unødig.

Det er viktig å ha fokus på de viktige områdene av dyret, nemlig lår og buk. Buken innebærer kanskje den største utfordringen både utførelsesmessig og sikkerhetsmessig, men er kanskje den viktigste delen av dyret.

Rene dyr og god dyrevelferd er viktige grunnpilarer for et fremtidsrettet norsk landbruk. Den utviklingen vi har sett med skitne slaktedyr de senere årene må derfor snus øyeblikkelig og bringes i en positiv retning.