Fundamentet for markedsreguleringen

Forutsetningen for dagens markedsreguleringssystem er beskyttelse av det norske matvaremarkedet gjennom et effektivt og forutsigbart importvern. I dag bygger importvernet på høye tollsatser. Importvernet er basert på internasjonale avtaler som Norge har sluttet seg til, for eksempel WTO- og EØS-avtalen. Fundamentet for markedsreguleringen er mottaksplikten og forsyningsplikten.

Importvern

Dagens importvern er basert på regelverket i internasjonale avtaler, samt nasjonale retningslinjer. Den såkalte RÅK-ordningen, som er nedfelt i en egen lov, har som formål å utjevne forskjeller i råvarekostnadene mellom norske og utenlandsk bearbeidede næringsmidler som omsettes i Norge.

I kjøttsektoren gjelder dette svine-, storfe- og fårekjøtt til ferdige produkter som inneholder mindre enn 20 prosent kjøtt, slik som pizza, sauser og supper. Hensikten er å gjøre norske næringsmidler konkurransedyktige på verdensmarkedet, og sikre avsetning av norske råvarer.

Dette innebærer at det er betydelig lavere tollsatser mellom Norge og EU på enkelte bearbeidede landbruksprodukter (RÅKvarer), enn tollen på de samme råvarene som benyttes i  ferdigproduktene. De lave tollsatsene skal dekke forskjellene i råvarepris mellom Norge og EU, og er ikke ment å beskytte industrileddet for øvrig.

Tollsatsene er imidlertid så lave at de ikke alltid dekker forskjellene i råvarepris. Det gis derfor tilskudd til bedrifter som produserer disse bearbeidede landbruksvarene for å kompensere for manglende tollbeskyttelse. I det siste har det også vært diskusjon om utenlandsk produksjon av produkter som inneholder norske råvarer. Da dette heftet ble laget, var reglene for slik produksjon oppe til ny vurdering.

Mottaksplikten sikrer bøndene

Som markedsregulator har Nortura plikt til å ta i mot husdyr til slakting og egg over hele landet. Mottaksplikten skal sikre bonden avsetning, og fra et landbrukspolitisk synspunkt er dette trolig den viktigste forpliktelsen markedsregulator er pålagt. Men en kan også si at markedsregulering er en forutsetning for å kunne ha en slik mottaksplikt. Det ville være en uholdbar situasjon dersom markedsregulator hadde vært forpliktet til å ta i mot ukontrollerte menger slakt uten å ha mulighet til å iverksette virkemidler som kunne påvirke etterspørselen. 

I Landbruks- og matdepartementets forskrift fra 1. juli 2003 heter det: «...markedsregulators mottaksplikt skal sikre alle primærprodusenter avsetning for sin produksjon, til de vilkår som gjelder på det aktuelle mottaksanlegg på det tidspunkt leveransen finner sted.»

Markedsregulators (Norturas) konkurrenter kan velge hvilke bønder eller områder de ønsker å ta i mot slakt fra. For å kunne ivareta mottaksplikten under alle forhold, kan markedsregulator på grunn av beredskapshensyn ha behov for en viss overkapasitet. Det kan gjelde personell, slakteanlegg og lagerkapasitet.

Forsyningsplikten sikrer forbrukerne og næringsmiddelbedriftene

Forsyningsplikten skal sikre lik tilgang  på råvarer til alle aktører i kjøttbransjen, dermed også forsyninger til dagligvarebutikker og forbrukere over hele landet. Forsyningsplikten innebærer at Nortura har ansvar for å foreta en rettferdig fordeling av ferskt helt slakt til alle aktører i markedet. Fordelingen foretas ut fra bestillinger fra Norturas egne og konkurrerende bedrifter. Om nødvendig må markedsregulator pålegge egne bedrifter å overlate slakt til konkurrenter – såkalt tvangsutskriving av egen råvare.

Dersom det er for lite tilgang på norsk kjøtt, er det markedsregulators ansvar å ta initiativ til import. I praksis skjer dette ved å anmode myndighetene om å senke tollsatsene på bestemte kjøttråvarer i avgrensede perioder.

Det kan også utløse import dersom prisen i det norske markedet ligger ti prosent over målpris i to påfølgende uker. Normalt iverksettes administrativt nedsatte tollsatser av Statens landbruksforvaltning (SLF) bare når den gjennomsnittlige prisen for et kjøttslag vil kunne overskride målpris som er avtalt i Jordbruksavtalen.

Internasjonale avtaler

De viktigste internasjonale avtalene som har betydning for det norske matmarkedet er WTO-avtalen og EØS-avtalen mellom EU og EFTA. EØS-avtalen EØS-avtalens artikkel 19 har som intensjon å skape et mer åpent marked for landbruksvarer innenfor EØSområdet.

I henhold til artikkel 19 skal partene undersøke vanskeligheter som måtte oppstå i handelen med landbruksvarer og bestrebe seg på å finne egnede løsninger. Målet er en gradvis liberalisering av handelen. Det skal forhandles om vilkårene annethvert år, og eventuell liberalisering skal skje på gjensidig fordelaktig basis.

Med sine offensive interesser på dette området, har EU større interesse enn Norge til en regelmessig oppfølging av artikkel 19. De første reelle forhandlingene ble fullført i desember 2002, og resulterte i kvotene som er vist i tabellen på side 8. Siden dette er kvotene innenfor disse områdene ikke endret , men det er nå startet en ny forhandlingsrunde. Statens landbruksforvaltning (SLF) auksjonerer ut disse kvotene til bedrifter i kjøttbransjen.

WTO-avtalen

Gjeldende rammeavtale i Verdens handelsorganisasjon (WTO) ble vedtatt i 2004. Forhandlinger om en ny avtale (Doha-runden) har foreløpig ikke ført fram. I henhold til WTOavtalen er kvotene for minste markedsadgang til Norge som vist i tabellen.

Import fra utviklingsland

Norge har følgende preferanser for import av kjøtt fra utviklingsland:

• Full tollfrihet uten mengdebegrensning på import fra MUL-land (minst utviklede land).
• 10 prosent preferanse på den til enhver tid gjeldende tollsats fra GSPland (utviklingsland som faller inn under General System of Preferences).

Her gjelder årlige importkvoter på:

Avtale Island-Norge

En EFTA/WTO-avtale mellom Norge og Island forplikter Norge til å importere 600 tonn lammekjøtt pr. år til en tollsats på 2,40 kr/kg. Importen fordeles etter historisk kvote: Nortura70 prosent og KLF 30 prosent.

Import av vilt

For import av vilt gjelder følgende kvoter:

Tollsatsen for import innenfor dissekvotene er 0,60 kr/kg. Kvotene fordelesved auksjon av SLF.

For informasjon om øvrige importbestemmelser, se SLFs hjemmesider.