Enkle grep gir mer kjøtt på melkebruket

(09.01.09) Det forventes en årlig underdekning av norsk storfekjøtt på mellom 10 og 15 millioner kilo de neste årene. Dette gir rom for økt produksjon og økte inntekter på norske gårdbruk. Til tross for dette er det i 2009 prognosert en nedgang på om lag 300 tonn. Med noen viktige grep kan kjøttproduksjonen på melkebruket økes med 6,7 millioner kilo!

Av: Asgeir Svendsen, fagsjef storfe

I Norge produseres det årlig 1 650 millioner kilo melk. Per 1. januar 2008 stod det 261 000 melkekyr i norske fjøs. I følge statistikken til Husdyrkontrollen får hver ku i gjennomsnitt 1,12 kalver per år. Spredningen er imidlertid stor. Den fjerdedelen av produsentene med flest kalver per årsku har i gjennomsnitt 1,22 kalver per årsku. Det bør derfor være mulig å heve gjennomsnittet med 0,05 kalver. En slik endring vil føre til at det blir født 13 000 flere kalver i melkebesetningene. En forutsetter da at dette tiltaket ikke påvirker ytelsesnivået for mjølk i besetningen.

Hva skal til for å endreantall kalv pr årsku?
De viktigste faktorene er hvor stor del av kvigene som kalver, kalvingsintervallet og når i laktasjonen utrangeringa skjer. Målet må være at flest mulig av kyrne ”produserer kalver” samtidig som de produserer melk. Ei ku produserer kalv» når hun er drektig. Vi må derfor ha som mål at tiden kyrne ikke er drektige er så kort som mulig.

Det er tre områder som det er viktig å ha fokus på:

  • Perioden fra kalving til ny drektighet:
    Måltallet er kalvingsintervall. I gjennomsnitt er kalvingsintervallet på cirka 13 måneder. Med en drektighetstid på vel ni måneder betyr det at det normalt går fire måneder fra kalving til ny drektighet. Målet må være at denne perioden blir kortere enn tre måneder.
  • Når i laktasjonen kyrne slaktes:
    Kyr som slaktes «produserer ikke drektighet». I gjennomsnitt går det 190 dager fra kalving til utrangering. Dersom vi reduserte denne perioden til for eksempel 120 dager, vil det redusere antall uproduktive drektighetsdager og gi rom for at flere kviger kan kalve.
  • Andel av kvigene som kalver:
    Maksimal kjøttproduksjon får en når flest mulig av dyra i buskapen er i vekst. 50 prosent av kalvene som blir født i besetningen er kvigekalver. En kan velge to produksjonsformer for disse: Som slakt ved cirka 19 måneder eller ta en kalv av kvigene før de slaktes. Med et godt fôringsregime vil kvigene kunne kalve ved 23 – 24 måneder. Det er derfor minimalt med ekstra fôr og plass som skal til for at kviger skal få en kalv. I løpet av de første tre månedene etter kalving kan en foreta en kritisk vurdering av kvigene som fremtidige melkekyr. De som vurderes som for dårlige, slaktes tidlig i laktasjonen, mens resten insemineres. Med fokus på disse tre områdene vil det i løpet av kort tid være mulig å øke antall fødte kalver med 13 000 per år. Med en normal kjønnsfordeling vil disse kalvene kunne slaktes med en gjennomsnittvekt på om lag 260 kilo. Dette vil en økt kjøttproduksjon på 3,3 millioner kilo.

Bedre utnyttelse av kalven
I tillegg til å bidra til at de blir født flere kalver vil utnyttelsen av kalven også ha stor betydning. I overkant av 15 prosent okseslaktene slaktes med slaktevekter mellom 140,1 og 250,0 kilo. Dette er slakt som både gir dårlig klassifiseringen og dårlig utnyttelse av livkalven. I sum gir dette selvsagt en dårlig økonomi til produsent. Om gjennomsnittsvekten på disse cirka 22 000 slaktene øker med 60 kilo ville det føre til en økning i tilførslene på over 1,2 millioner kilo. Vektfordelingen i denne gruppen viser at dette slett ikke er urealistisk. Det er ikke tvil om dette ville gitt et betydelig inntektsøkning for storfekjøttprodusentene. I tillegg ville dette gitt et løft for kvaliteten på storfeslaktene.

Flere kviger får en kalv
Et tilsvarende regnestykke kan en gjøre for kvigekalver. Det slaktes i dag cirka 30 000 kviger med en gjennomsnittsvekt på 212 kilo. Et kvigeoppdrett med større kjøttfokus som beskrevet vil føre til at flere kviger får en kalv og blir slaktet som ung ku. Med et godt fôringsregime og rett utslaktingsstrategi vil disse kunne oppnå en god slakte vekt og kvalitet. Målet må være å redusere antall kvigeslakt med 15 000. Om vi antar at disse oppnår en slaktevekt på 260 kilo som ung ku vil dette utgjøre et økt slaktevolum på 0,7 mill kilo.

Redusert tap av kalver
Tall fra Helsetjenesten for storfe viser at nesten sju prosent av kalvene dør under fødsel eller før de er seks måneder gamle. Dersom tapet av kalv kunne reduseres med to prosent, ville dette føre til 5 800 flere kalver til kjøttproduksjon (261 000 kyr og 1,12 kalver per årsku). Med gjennomsnittlig slaktevekt for okser og kviger på 260 kilo, ville dette øke kjøttproduksjonen med 1,5 mill kilo.

Markedsbalanse mulig
Prognosen for 2009 viser en underdekning av norskprodusert storfekjøtt på 6,5 millioner kilo. Men med noen enkle grep er det mulig å øke kjøtt produksjonen nok til at vi får markedsbalanse! Dette vil gi økte kjøttinntekter til produsentene med minimale kostnader.

Storfe på fjellbeite
Det ligger et stort potensial for økt kjøttproduksjon på melkebrukene ved å la en større andel av kvigene få en kalv før de slaktes.