Den viktigste matberedskapen er produksjonen

Hanne Steen, direktør for trygg mat og dyrevelferd i Nortura

Stortinget behandlet forrige uke et forslag om å utrede nasjonale beredskapslagre for mat. Et flertall i næringskomiteen vil at regjeringen ser til Finland, og at det inngås avtaler med dagligvarekjeder, kommuner og Forsvaret. Men et vedtak fyller ingen lagre, dyrker ingen jorder og utdanner ingen fagfolk.

For matberedskap handler om langt mer enn lagre. Det handler om produksjonsevne. Om jord i drift, kompetanse, energi, logistikk, dyrehelse og folk som kan og vil produsere mat. Et lager tømmes. En produksjonsevne fornyer seg hver sesong. Det vi produserer i dag, skal vi leve av i morgen.

Vi produserer nær alt av kjøtt, egg og melk vi spiser selv. Men under den tryggheten ligger en avhengighet: store deler av fôrråvarer til dyr importeres. Trekker man fra det importerte fôret, krymper også norskandelen i maten vår betydelig.

Norges selvforsyningsgrad, korrigert for importert kraftfôr, falt til 34,9 prosent i 2024, det laveste på over 25 år, og langt under målet om 50 prosent.

Her ligger en av de mest oversette beredskapsoppgavene. Skal selvforsyningen opp, må vi dyrke mer mat under norske forhold. Det krever forskning, sortsutvikling og vilje til å investere i vekster som tåler et kjøligere og våtere klima enn de store eksportlandene har.

Klimaendringene gjør dette mer presserende. Flere av landene som i dag eksporterer mat, er svært utsatte både for tørke og flom. Økt norsk selvforsyning er ikke bare landbrukspolitikk. Det er nasjonal sikkerhet.

Et annet fortrinn er lett å ta for gitt. Norsk dyrehelse er blant verdens beste, med svært lav bruk av antibiotika og lav forekomst av alvorlig smittsom sykdom. Internasjonalt presses dyrehelsen økonomisk og politisk, og forebygging blir ofte en salderingspost når marginene strammes til. Det er kortsiktig. God dyrehelse er en investering i trygg mat, folkehelse og beredskap. I en verden med økende press på matproduksjonen må vi vokte dette forspranget og ikke ta det for gitt.

Vi må være ærlige på hva beredskap ikke er. Beredskap kan ikke hvile på forestillingen om at folk skal klare seg selv dersom forsyningene svikter. De fleste nordmenn bor i byer og henter maten i butikken hver dag. Myndighetenes råd om å ha forsyninger for en uke hjemme er fornuftig. Men egenberedskap er en liten buffer, ikke en løsning.

Bryter hele verdikjeden sammen, fra bonde til transport, energi og handel, monner det lite med hermetikk i skapet. Matberedskap er et samfunnsansvar, og halvparten av befolkningen mener nå at matproduksjon er en strategisk ressurs på linje med nasjonalt forsvar. Slik det er definert i EUs sikkerhetspolitikk, og i Natos syv grunnleggende krav til nasjonal motstandskraft.

Det betyr også at mat og energi må planlegges sammen. Moderne matproduksjon hviler på strøm, drivstoff, transport, digitale systemer og på innsatsfaktorer som fôrråvarer, der Norge er importavhengig. Svikter energiforsyningen eller tilgangen på slike innsatsvarer, stopper verdikjeden.

I Finland er beredskap blitt en del av den nasjonale identiteten. Landet har ikke bare kornlagre, men også reserver av såfrø, proteiner, drivstoff og innsatsfaktorer. Det er ikke resultatet av frykt, men av nøktern planlegging gjennom tiår. Norge har naturressursene, energien, vannet og kompetansen til å gjøre noe av det samme.

Næringskomiteens forslag er et godt første skritt. Men skal det bli mer enn nok et dokument, må politikere, næringsliv, forskning og matprodusenter trekke i samme retning og bygge kapasiteten før vi trenger den.

For tryggheten ved å ha nok mat er det ene vi ikke kan importere oss til. Det må være selve formålet med det norske matsystemet.