Ny kunnskap om rundorm hos sau – hva betyr dette for behandlingsrutinene?

LAM 2014:

(06.02.14) Helt siden mennesker har holdt husdyr, har en også måttet ha med rundormene å gjøre. Da norsk jordbruk var preget av mange små bruk med få dyr, sett i forhold til dagens situasjon, utgjorde ikke rundormene noen stor trussel hverken for dyr eller dyreeier. Når sauebesetningene nå vokser seg større og når beitearealene kanskje ikke øker like mye, da kan rundormene bli et problem. Både for dyrene sin trivsel, men også for bondens økonomi.

Av: Atle V. Meling Domke, veterinær PhD Helsetjenesten for sau, Animalia 

Rundorm
Rundormer kan enkelt sagt sammenliknes med små meitemarker fra 4-5 millimeter til 6-8 centimeters lengde som lever i sauens og lammenes løpe, tynntarm eller tykktarm. Det er blitt beskrevet opp til 16 forskjellige arter, som er forskjellige i størrelse, hvordan og hvor i tarmene de lever og hvor skadelige de er for sauen.

Noen er helt harmløse, mens andre kan være i stand til å ta livet av et lam i løpet av få dager i den rette situasjonen. Det er de voksne rundormene som lever inne i løpen og tarmen til sauen. Disse voksne legger egg som skilles ut med avføringen. I gresset klekkes eggene som inneholder små larver, som sauene igjen spiser når de beiter gress. Hastigheten fra eggene klekker til det er smittsomme larver på beitet avhenger av temperatur og fuktighet. Både egg og larver kan overleve i mange måneder og år, bare de rette værforholdene er tilstede.

Likeledes kan varme og tørke ta livet av mange. Noen egg tåler frost, mens andre egg og larver dør om vinteren. Dermed har en rundormer som kan leve på beite fra år til år, mens andre rundormarter må overleve vinteren inne i sauen.

Det at egg blir spredd rundt på beitene med avføringen, gjør at rundormene får sjansen til å smitte nye dyr. Fra sauen har spist larver fra beitet til larvene blir til voksne rundormer som skiller ut nye egg, tar det om lag tre uker.

Figur: Rundorm
Figur: Rundormene sin livssyklus hos småfe. Fra voksne som skiller ut egg, til larver som blir spist på beitet. Tiden denne syklusen tar, er blant annet avhengig av temperatur og fuktighet

Voksne sauer, i denne sammenhengen de som kommer ut på beite for tredje gang, tåler rundorm generelt ganske bra. Lam og fjor-lam er de som er mest utsatt for å bli syke av rundorm. For at lammene skal utvikle immunitet mot rundorm, må de bli smittet først. Men selv etter de har blitt smittet, kan det ta flere måneder før immuniteten er så god at den har noen effekt. Viktig for en god immunitetsutvikling og for å kunne tåle infeksjoner med rundorm, er at dyrene har god tilgang på godt fôr. Spesielt er det viktig på god tilgang til proteiner. Rundormer skader ofte slimhinnene, slik at dyrene kan få redusert fôropptak, små blødninger som gjør at næringsopptaket hemmes og at tarmens evne til å redusere væskebalansen i kroppen hemmes. Dette kan føre til løs avføring, diaré med eller uten blod, og dårlig tilvekst.

Behandlingsmetoder
Etter at en fikk større sauebesetninger, og tilgangen til beiteareal er blitt redusert, har metodene for å kontrollere rundorm hos dyrene endret seg. Der en før kontrollerte rundorm med beiteveksel og lav dyretetthet, har en nå kjemiske preparater (anthelmintika). Per i dag finnes det to grupper; benzimidazolene (BZ) som har en melkeaktig farge, og ivermektinene (IVM) som er blanke. Innen for disse to gruppene finnes det flere forskjellige stoffer. Men virkningsmekanismen er lik for alle stoffene i hver av de to gruppene.

Hvordan er det nå?
Etter som landbruket endrer seg, endrer også sauene sin hverdag seg. En ser i noen områder at bruk av utmarksbeite erstattes av mer intensivt bruk av innmarksbeite. Det er mer lam per søye nå enn for 30 år siden, og besetningene blir større og større. Produksjonsforventningene er høye, og en vil ha mest mulig uttelling for hver fôrenhet en investerer i. Dette påvirker også rundormen. De får flere lam å smitte, gjerne over lengre tid. Konsekvensene som parasittene påfører lammene blir mer synlige, da fokuset på lam som ikke vokser eller yter som de skal er høyere enn før.

Så lenge det var rundormen som var årsaken til de forskjellige problemene, ble det ofte løst ved at en ga dyrene en eller flere behandlinger mot rundorm. Enten forebyggende, eller når en hadde syke dyr i flokken. Hvordan, når og hva en ga var ikke alltid så viktig, da de medisinene en brukte virket godt uansett. Sånn var det ikke bare i Norge, men også i alle andre saue-land.

Når noe ikke virker… -resistens
Ikke noe er så irriterende som når noe som har fungert, ikke fungerer lengre. Sånn ble det hos noen norske sauebønder på slutten av 1990-tallet. Selv om de behandlet sauene og lammene mot rundorm, hadde dyrene fremdeles diaré, dårlig tilvekst eller de døde på beite. Fra andre land visste en om at noen parasitter hadde utviklet en evne til å overleve en parasittbehandling, såkalt anthelmintika-resistens.

Det ble i årene 2007-2012 undersøkt i Norge hvor utbredt det var med resistens i norske saueflokker. En fant at andelen rundormer som tålte BZ var særs høy i Rogaland og Hordaland, mens det i resten av landet ikke ble funnet resistens. Om lag en av tre av de undersøkte flokkene i Rogaland og Hordaland hadde redusert effekt. I noen flokker overlevde bare en liten andel rundormer (1-4 % av rundormene) mens i andre flokker overlevde de fleste (50-70 % av rundormene) en parasittbehandling. Ingen av de undersøkte flokkene hadde konkret mistanke om resistens på forhånd. Noe som ikke er så rart, da en ikke merker noe synlig på dyrene før en er nede i 60-70 % effekt (det vil si to av tre rundormer overlever behandlingen).

Når en undersøkte hva som var felles for de flokkene som hadde resistente rundorm, så var mangelfull kontroll av doseringsutstyret og stor fare for underdosering av medisinene to av de hyppigste faktorene. De behandlet relativt ofte gjennom beitesesongen, og mange hadde utstrakt bruk av hjemmebeite. Til tider var det også høy dyretetthet på beitene.

Haemonchus contortus – et eksempel på en ny trussel?
Haemonchus contortus, som en blodsugende rundorm, har de siste årene forårsaket dårlig tilvekst og tap av lam om høsten og vinteren i flere besetninger rundt om i landet. I de hardest smittede besetningene har også voksne søyer blitt syke eller dødd. Før mente en at denne parasitten bare var til stede i et fåtall av sauebesetningene, og da i hovedsak i milde kystområder. Parasitten overvintrer ikke på beite, og en anså den som lett å kontrollere ved rundormsbehandling av lam og søyer i inneforingsperioden på vinterhalvåret. Undersøkelse av parasittfaunaen hos småfe i Norge i årene 2007-2012 viste at H. contortus var mer utbredt enn en trodde. Parasitten hadde også utviklet benzimidazol-resistens i en del besetninger, slik at en ikke kunne kontrollere den ved en behandling i inneforingsperioden slik en tidligere antok. At denne rundormen har blitt mer dominerende, og kan forårsake plutselig dødsfall hos lam, kommer til å kreve en mer målrettet parasittbehandling enn tidligere.

Hvordan behandle riktig?
For at en behandling mot rundorm hos sau skal ha noe for seg, så må den gjøres riktig. Til det må følgende punkter følges:

  1. Velg rett medikament. Til dette må du rådføre deg med din lokale veterinær.
  2. Riktig oppbevaring av medikamentene.
  3. Gi rett dose.
    1. Kontroller doseringspistolen at den gir rett mengde medisin
    2. Still inn doseringspistolen på det tyngste dyrets vekt
    3. Vei de tre tyngste dyrene
  4. Benytt rett inngivningsteknikk

bilder

Hvis en er usikker på ett eller flere av de overnevnte punktene, må en ta kontakt med sin veterinær for hjelp og råd. Det er bedre å spørre en gang for mye enn gjøre en gang feil! Faren er ikke bare at en gjør hele jobben forgjeves, men en kan risikere at en havner i en situasjon der en ikke kan kontrollere rundormene med noen av de medisinene en har til rådighet.

I tillegg bør alle ha fokus på:

  1. Å behandle så lite som mulig – hyppig behandling trigger resistensutviklingen
  2. Å behandle når effekten er størst – det er ingen mening i å behandle før dyrene er blitt smittet med rundorm
  3. Unngå å behandle og samtidig flytte dyrene til parasittfrie beiter, såkalt “dose and move”
  4. Ikke alle dyrene må nødvendigvis alltid behandles – kan noen slippe behandling?
  5. Veksle mellom de forskjellige preparatgruppene, det vil si mellom benzimidazoler og makrosykliske laktoner
  6. Undersøk om effekten av rundormsbehandlingen er god nok – ta avføringsprøver for å sjekke nivået av parasitter i dyrene, og om dyrene er fri for rundorm etter behandling (Prøvene tas 10-14 dager etter behandling)

Når skal en behandle?
Det er vanskelig å vite når er det riktig å behandle mot rundorm. Det er i hovedsak to grunner til at en behandler. Det ene er å forebygge store mengder med rundorm i dyrene, det andre er å behandle syke dyr. Behandling av syke dyr med for eksempel diaré eller underkjeveødem/vasspåke baseres på at en ser resultatet av hva for store mengder parasitter kan gjøre, og en behandler i ettertid.

Når det gjelder forebygging, så er den behandlingen som oftest basert på et opplegg som har fungert tilsynelatende godt gjennom flere års prøving og feiling. Dessverre vet dyreeier lite om det er nødvendig å behandle eller ikke. Dette kan bare kontrolleres ved å ta avføringsprøver. Ett unntak er behandling til strategisk viktige tidspunkt, eksempelvis ved innsett for å hindre rundorm i å overvintre i søyene.

Likeledes er det som er rett for en gård nødvendigvis ikke riktig for naboen. Undersøkelser har vist at en saueflokk kan har en helt annen parasittsammensetning enn naboflokken. Dette gjør jobben med å gi konkrete råd uten å kjenne besetningene og området (klima, beitebruk, behandlingsstrategier osv) vanskelig.

Ofte er det den lokale veterinæren som har den beste forutsetningen for å hjelpe med å få en god og robust parasittbehandling. Det er helt avgjørende å ha inngående kjennskap til parasittenes egenskaper, samt å vurdere sykdomstegnene og å kjenne de forskjellige medikamentenes virkemåter.

En skal ikke glemme at en bekjemper forskjellige rundormer til forskjellige årstider, og at ingen år er like. Derfor er det å skaffe seg et effektivt behandlingsprogram mot rundorm noe som må gå over flere år.