Trivsel i flokken gir gode ROS-resultater

Av: Liv Jorunn D. Sagmo, Medlemskommunikasjon Nortura.

I et fjøs bygget av besteforeldregenerasjonen har Irene Haugalien og samboeren Stig Ola Odnes tatt fatt på arbeidet som nye drivere av gården Haugalia. I Kvam, i Nord-Fron kommune, med stupbratte bakker ned mot dalen, satser de på ei næring som er tilpasset ressursene på stedet.

At odelsjenta Irene i 2018 valgte å ta over familiegården, kom nok ikke som en overraskelse på noen. I oppveksten har hun vært med foreldrene i arbeidet med sau gjennom hele året. Fra lamming, til beiteslipp, sanking og i oppspillet til neste års sesong.

– Å være med i arbeidet har alltid gitt meg mye glede. Å drive med sau gir meg noe som jeg ikke har funnet andre steder, forteller Irene som i tillegg er utdannet som og jobber deltid som vernepleier.

God balanse mellom fett og vekt

I fjøset, i arbeidet med sauene, opplever hun mestring. Det viser også tallene fra ROS- analysen, basert på siste lammesesong. Og ROS-koppen hun mottok i fjor.

–  Det er noe helt eget å ta imot lam, stelle med dem, se dem vokse og trives, for så å møte dem ute på fjellbeite på sommeren, sier Irene.

Med en gjennomsnittlig slaktevekt på 21 kilo, R+ i klasse, kun 2 på fett, og en høy andel Gourmet-lam, er den unge bonden blant de 200 Norturaprodusentene, som har gjort seg fortjent til ROS-porselen både i år og i fjor. 

–  Vi er like spente på slakteresultatene på høsten, hvert år, forteller hun.

Balansen mellom høy vekt og lite fett, er en utfordrende øvelse, forklarer Nortura-rådgiver Eirin Sveahaugen. Hun har vært Irenes rådgiver og fulgt henne siden overtakelsen.

–  Dette er faktisk første gang på mine fire år som rådgiver i Nortura, at vi deler ut et ROS-tallerken til en produsent i Gudbrandsdalen, forteller hun.

Alle bidrar i arbeidet

Kalenderen viser slutten av mai, når Eirin Sveahaugen er innom gården med prestigeporselenet. Irene og Stig Ola er så vidt ferdig med lamminga, da den trakk ut dette året, på grunn av utfordringer med semin.

–  Vanligvis klarer har vi lamming fra rundt 10 april tilstarten av mai. Men i år fikk vi et ganske langt opphold og hadde elleve søyer som lammet på mai på grunn av omløp, forteller Irene.

Ettersom den unge familien foreløpig har bolig i Vågå, ei lita times kjøring unna gården, har de under lamminga bodd på pikerommet i det røde huset som Irene vokste opp i.

–  Det er ikke optimalt, men det går for en periode, sier hun og forteller at de snart flytter inn, etter en liten omrokkering med foreldre og besteforeldre.

Med mange familiemedlemmer på samme sted, har de også mye hjelp til arbeidet.

–  Alle bidrar for å få det til å gå rundt, forteller Irene.

God fysisk form og lite stress

Så hva er egentlig nøkkelen til de gode ROS-resultatene? Dette er et spørsmål som har mange svar, mener både bonden og rådgiveren. De trekker fram avl, fôring, litt flaks på fjellbeite og fravær av stress i flokken, som gode nøkkelfaktorer i drifta. Summert sammen til det som populært kalles god dyrevelferd.

–  Jeg har «arvet» ei besetning av faren min, som lenge har drevet målrettet og god avl. Derfor har vi en saueflokksom produserer jevnt i ytelse, forteller Irene.

Hun er også svært opptatt av at det skal være trivsel i saueflokken. Derfor har sauene god plass i bingene, og får gå inn og ut av fjøset på vinterhalvåret.

–  Vi mener at sauer som er i god fysisk form, vil trives bedre og slik også produsere bedre, sier Irene.

Å redusere stress i flokken, er også en viktig faktor for familien. Dette praktiserer de ved å kun gi kraftfôr én gangi døgnet, da utdeling gjerne skaper en del uro. På utmarksbeite holder dyra til i et område med lite trafikk av turgåere og løshunder, og derfor også lite stressblant dyra.

–  Også har vi hatt flaks og sluppet unna de storerovdyrplagene, forklarer Irene.

Påsettlam fôres hardt

God fôring er også en av brikkene i det store bildet. For eksempel fôres påsettlam hardt allerede fra innsett omhøsten, og de trapper ikke ned med kraftfôr inn mot lamming. Tanken bak dette er at ungsøyer skal være ferdig med vekst det første året, slik at de kan bruke resten av tida til å gi maks til lammene sine.

–  Vi vet at mange trapper ned på kraftfôret inn mot lamming, spesielt på ungsøyer, for å unngå problematiske fødsler. Men det har vi ikke opplevd her, forteller Irene.

Ellers gir de hele flokken kraftfôr gjennom hele vinteren, men har ikke funnet behov for ekstra mineralnæring. De fôrer med det beste grovfôret om våren, og i lamminga gis det grovfôr tre ganger om dagen.

Fra lamming til beiteslipp på fjellet, går søyene med lam i de bratte beitene rundt gården og utnytter de førstegrønne stråene. Store inngjerda områder der det ikke er mulig å kjøre med traktor eller høste gras, benyttes til beitedyra.

Utmarksbeite er tidlig klart, så allerede rundt 20.-31.mai kan dyra sendes til fjells. Irene og familien tar med mindre dyregrupper opp de bratte bakkene til seterstølen, som ligger på 750 meter over havet.

–  Da er det godt å ha gjeterhund, sier Irene.

Fjellets slåttekar

Beiteperioden i Kvam strekker seg fra slutten av mai til starten av september. Målet er at alle lam skal være slakteklare når de sankes fra fjellet. I forbindelse med sanking blir lammene veid og holdvurdert. De som ikke regnes som slakteklare blir med ned til innmarksbeite og får gå der ei stund til.

–  Da tar vi fra søya, slik at hun kan bruke energien til å bygge opp seg selv, og lar lammene gå på innmarka som har den beste kvaliteten på fôret. Vi ønsker i utgangspunktet å unngå sluttfôring med kraftfôr. Rett og slett fordi sauen er fjellets slåttekar, sier Irene.

Vil føre arven videre

Forbedringer og investeringer har blitt gjort etter at de unge bøndene tok over Haugalia. Med et lammetall på 2,5-2,6 i gjennomsnitt, og en del kopplam som må følges opp, var det ingen vei utenom en ny drikkeautomat. I tillegg har de forbedret og forenklet systemet for tildeling av vann i fjøset, kjøpt nye fôrkrybber med metalgrinder for differensiert fôring, investert i ny brukt traktor,og harv, slodd, gjødselspreder og rundballklype.

De har også fått bygget sankekve på setra, sammen medsauekollegaene Mari Synnøve og Øystein Slåen. Dessuten har Stig Ola leid inn gravemaskin og startet på arbeidet med drenering av jorda og fornying av eng.

–  Det er en stor fordel at samboeren er fra sauegård og er interessert i jordarbeid og grovfôrkvalitet. Jeg må innrømme at jeg er mest interessert i dyra, forteller Irene.

Flere investeringer venter også i framtida. De ungebøndene teller på knappene om de etter hvert skal bygge ny driftsbygning.

–  Fjøset er gammelt og utslitt, det har gjort nytten sin til nå, men noe må gjøres etter hvert. Ideen om et nytt fjøs er selvfølgelig veldig fristende, men det økonomiske er en utfordring. Brutalt ærlig, sier Irene.

Enn så lenge er målene å drive med samme produksjonsvolum som i dag.

 –  Så lenge jeg har glede av det, så vil jeg drive med sau. Det er hardt arbeid, men jeg synes det er givende og interessant. Jeg har selv hatt en fin oppvekst på gården, og ønsker at sønnen vår skal få samme muligheten, sier Irene.