Kalvehelse i Ammekuproduksjonen

Av: Adam Martin, BVSc DipLHP CertCHP MSc DBR DipECAR MRCVS European Veterinary Specialist in Animal Reproduction, Norwegian School of Veterinary Science

Tabell 1 viser fordelene og ulempene ved å implementere en slik konsentrert bedekningssesong. Den foregående forelesningen illustrerte hvordan riktig kalveoppdrett kan forbedre kalvehelsen. Denne forelesningen vil illustrere hvordan effektiv plannlegging og oppdrett av hele besetningen påvirker og forbedrer kalvehelsen, overlevelsesraten og produktiviteten i ammekua. Den følgende artikkelen er tatt fra heftet "Kalv i ammekua- med semin", som er til salgs fra TYR for 100 NOK. Jeg anbefaler at alle som er involvert i norsk ammeku produksjon bør kjøpe et eksemplar.

Reproduksjonsstyring i kjøttfebesetninger
På tross av at den er en populær produksjon, er ammeku en av de vanskeligste produksjonene i landbruket å tjene penger på. Produksjonen er naturlig begrenset av at kua kun får en kalv per år og av den maksimale tilveksten til kalven. Et begrenset antall produsenter vil kunne tjene penger på salg av livdyr med topp genetikk. Forbedringer i gårdens potensiale kan på lang sikt gjøres ved å bruke riktig avlsmateriale, på kort sikt ved å sikre god kalvehelse og kalveoverlevelse, fordi det indirekte påvirker besetningens gjennomsnittlige tilvekst. Likevel er den største enkeltfaktoren som påvirker ammekuas produktivitet reproduksjonseffektiviteten.

De første stegene mot suksess i en produksjon er så elementære at de ofte blir ignorert. Fordi de blir sett på som selvsagte, blir ikke alltid besetningens produksjonsmål konkretisert.

Mangel på målsetninger i produksjonen gjør det umulig å måle graden av suksess. Resultatet blir at produksjonseffektiviteten går ned over år, mens bonden tror besetningen styres på en god måte, og at hvert enkelt tilbakeslag har sin tilfeldige forklaring.

Det absolutte minimum er å ta stilling til følgende:

• Kalvingssesong. Generelt sett vil en besetning velge å ha vårkalving eller høstkalving. Det er ingen “beste” tid på året for kalving, alle årstidene har sine fordeler og ulemper. Dog er det svært viktig å ta et valg; alt for ofte ser man besetninger med vårkalving hvor en ku kalver i oktober, og med høstkalving som har kalvinger i mai. Det er litt for enkelt bare å gi kua litt mer tid. Dessverre koster det for mye å være sentimental.
   
• Kalvingssesongens lengde bestemmes av lengden på bedekningssesongen. Gjentatte ganger har forskning vist at konsentrert kalving gir det beste økonomiske resultatet i en besetning. Potensielle fordeler og ulemper med konsentrert bedekningssesong presenteres i tabell 1. Den optimale lengden på bedekningssesongen er 9-10 uker. Dette gir hver enkelt ku tid for 3 brunster og bedekningsmuligheter, så fremt hun er i syklisk aktivitet når perioden begynner. En kortere bedekningssesong vil ytterligere fremme fordelene av konsentrert bedekning, men drektighetsprosenten vil bli betydelig redusert.
   
• Produksjonsmål. Når skal kalven selges, og til hvem? Skal alle dyra fôres opp i besetningen, eller skal man selge avvente kalver? Selv om disse spørsmålene ikke påvirker reproduksjonen i besetningen, er de en viktig del av besetningens strategi.
   
• Rasevalg. Den genetiske sammensetningen i en besetning, valget av avlsdyr, må også vurderes og planlegges. Valg av gode mordyrlinjer og dyr for slakteproduksjon diskuteres. 

 
Tabell 1. Fordeler og ulemper med konsentrert bedekningssesong.

Når man har valgt en strikt, konsentrert bedekningssesong, er det svært viktig at flest mulig kyr blir drektige i løpet av de første tre ukene. Årsaken er ganske enkelt at de kyrne som kalver tidlig i perioden, vil ha lengst tid til å bli klar til neste bedekningssesong.

Drektighetslengden for de tradisjonelle britiske rasene er 284 dager, for de kontinentale rasene flere dager lenger. Statistisk sett tar det, i en velholdt norsk ammekubesetning, 40 dager før 60 % og 80 dager før 92 % av kyrne er tilbake i syklisk aktivitet etter kalving. Det betyr at kyr som kalver sent kun har en brunst til å bli drektig før bedekningssesongen er slutt. I tillegg er den første brunsten mindre fruktbar. Dette betyr at en stor andel av de kyrne som kalver i kalvingssesongens siste 3 uker, ikke rekker å bli drektige. Uavhengig av om man benytter seg av naturlig parring eller inseminasjon, forventes en drektighetsprosent på 60.

Kviger bruker generelt 20 dager lenger enn kyr på å komme i brunst etter kalving, fordi de i tillegg til å være i laktasjon også vokser. Det er årsaken til at kviger til påsett bør velges fra de kyrne som kalver de første 3 ukene. Ernæringsmessige mangler, først og fremst mangel på energi, vil også gjøre at tiden fra kalving til første brunst forlenges. En tredje faktor som utsetter brunsten er kalvingsproblemer.

Reproduksjonsstyring i en ammekubesetning bør derfor fokusere på fire nøkkelområder:

• Seleksjon, stell og fôring av kviger
• Fôring av kyr
• Redusere antallet vanskelige kalvinger
• Oksefruktbarhet

Seleksjon, stell og fôring av kviger
Det er kroppsvekt, og ikke alder, som bestemmer når kviger når puberteten. Generelt blir kjøttfekviger kjønnsmodne når de har nådd 65 % av sin forventede voksenvekt. Vanligvis er den første brunsten etter kjønnsmodning ”stille” og kan ikke oppdages. Sannsynligheten for at ei kvige skal ta seg øker mellom første og tredje brunst, noe som gjør at en bør unngå å inseminere kviger før tredje brunst. Skal ei kvige bedekkes i den andre bedekningsperioden i sitt liv, bør de nå pubertet ved ca 13 måneders alder med holdpoeng 2,5. Dette holdet bør holdes konstant til de er bedekt ved 14-15 måneders alder.

Kviger bør ha oppnådd 85 % av forventet voksenvekt og et hold på 2,5 - 3,0 ved første kalving. Det er svært viktig at de ikke er mindre enn dette, fordi små kviger bruker mye lenger tid på å komme tilbake i syklisk aktivitet etter kalving samt har større sjanse for kalvingsproblemer (som igjen vil forlenge tiden til brunst). Både målene for pubertet og kalvingsvekt kan være vanskelige å oppnå fordi kvigene er lave i rang i forhold til eldre kyr. Det er viktig at kvigene har adgang til godt fôr, og de bør ideelt sett oppstalles i en egen gruppe til de er drektige for andre gang.

To strategier er vanlige for å oppveie det faktum at kvigene bruker lenger tid fra kalving til brunst:

1. Kvigenes bedekningsperiode begynner (og avslutter) 20 dager før kyrnes.
2. Kvigene synkroniseres til inseminasjon på bedekningssesongens første dag, og deretter eventuelt insemineres på første omløp. Kvigene får ingen tredje sjanse. Sistnevnte strategi krever om lag 20 % flere kviger enn den første.

For at kvigene skal fungere i et strikt system er det essensielt at kviger til påsett kalver i første del av kalvingsperioden og at de får god nok fôring fram mot andre drektighet. Dessverre vil levendevekt estimert ved hjelp av øyemål være svært usikker. Derfor bør kvigene veies regelmessig (minst hver tredje måned) og fôringen tilpasses slik at de når korrekt vekt ved bedekning og kalving.

Fôring av kyr
Det største problemet innen ernæring på ammeku er at de ikke får nok energi. Kyr som er for tynne rundt kalving, eller får for lite energi tilført etter kalving, bruker lenger tid på å komme tilbake i syklisk aktivitet. Anbefalt hold for kyr med vår- og høstkalving ses i tabell 2. Ideelt hold for vårkalvende kyr er lavere fordi de slippes på vårgress etter kalving. Dersom kyrne kalver mange uker før utslipp, bør man følge anbefalingene for høstkalvere. Generelt vil det å ha kyrne i litt bedre hold enn anbefalt forbedre fruktbarheten noe, så lenge kyrne ikke er for feite (over 3,5).

Det tar tid å korrigere holdet, og det kan være vanskelig å følge utviklingen i hold. Ideelt burde dyra holdvurderes annenhver måned, med påfølgende justeringer av fôringen. To generelle regler sier at a) å avvenne kalven tidlig gir 0,25 holdpoeng per måned b) fôring med 1 kg kraftfôr ekstra i 3 måneder gir 0,5 poeng.

Dersom kyrne er i dårligere hold enn ønsket i bedekningssesongen, vil fruktbarheten forbedres med tilleggsfôring. Da er det viktig at denne ekstra energitilførselen fortsetter i 6 uker etter bedekning, fordi det er så lang tid det tar før drektighet er sikker.

Tabell 2. Ønsket hold på forskjellige tidspunkt gjennom året. Holdvurdering på 5 poengs skala hvor 1 = avmagret og 5 = feit.

Redusere antallet vanskelige kalvinger
Vanskelige kalvinger er livstruende for ku og kalv, forårsaker høye nivåer av stress både for dyr og mennesker, koster penger og er uheldig med tanke på reproduksjonseffektiviteten. Derfor må man redusere antallet vanskelige kalvinger. Løsningen begynner ved valg av riktig okse. Det er viktig å huske at selv om enkelte raser har et dårlig rykte, er det større variasjon mellom okser innen en og samme rase enn mellom raser! Dette er grunnen til at det er svært viktig å bruke avlsverdier i utvelgelsen av okse, spesielt når kviger skal bedekkes.

Kalvingsproblemer kan forårsakes av både ku og okse. Kuas effekt blir ofte oversett. De fleste problemer forekommer hos kviger, noe som understreker viktigheten av å velge store kviger (både med tanke på størrelse og bekken) til videre avl. Kyr og kviger som med stor sannsynlighet gir kalvingsproblemer skal ikke avles videre på.

Måling av bekkenstørrelse
Missforhold mellom kalvens og moras størrelse er en vanlig årsak til kalvingsproblemer. Ofte er dette forårsaket av at moras bekken er for lite. Bekkenets størrelse når kviga er 12-14 måneder gammel sier mye om forventet bekkenstørrelse ved 24 måneders alder. Derfor kan en, ved å velge avlsdyr med stort bekken, redusere andel kalvingsproblemer. Men, situasjonen kompliseres av at kalvens bekkenstørrelse er sterkt korrelert med kuas. Dersom en kun velger avlsdyr med stort bekken, vil det etter hvert gi kalvingsproblemer fordi kalvene får større og større bekken. Det anbefales en nøktern minimumsstørrelse på 150 cm2 på bekken for åringskviger som skal avles videre på.

Holdet kan også justeres for å redusere kalvingsproblemer i en besetning. Dyr med hold over 3,5 avleirer så mye fett inni bekkenet at fødselsveien blir trangere. I tillegg er feite kyr utsatt for metabolske lidelser. Dersom holdet på ei drektig ku skal reduseres, må dette skje flere måneder før forventet kalving. Dramatisk vektreduksjon rett før kalving reduserer fruktbarheten og må derfor unngås.

Oksefruktbarhet
Hanndyrets rolle kan ikke ignoreres når fruktbarheten i en besetning skal evalueres.

En normalt fruktbar okse er en okse som gjør 45 av 50 friske kyr drektige på 9 uker, 30 av disse i løpet av de første tre ukene.

25 - 40 % av alle okser har redusert fruktbarhet. Å ta sjansen på at akkurat din okse er 100 % fruktbar er ikke fornuftig når oddsene for at han ikke er det er 1:4! Derfor bør alle avlsokser gjennomgå en veterinærundersøkelse før bedekningssesongen begynner. Det er også viktig å passe på oksen gjennom sesongen, fordi for eksempel halthet fører til at brunstige kyr ikke blir bedekt.

Dersom en velger inseminasjon er det største problemet med tanke på fruktbarheten brunstobservasjon. Dette er omtalt andre steder. En løsning for de som ikke vil eller kan investere nødvendig tid i brunstobservasjon gjennom hele bedekningssesongen, er å inseminere de første 3 eller 6 ukene og deretter la oksen plukke opp omløpene. Alternativt er bruk av brunstsynkronisering tidsbesparende.

Evaluering
Dersom en ønsker å oppnå framgang i ei besetning må en saumfare dens resultater. Mål for evaluering ses i tabell 3. Disse kan enkelt tilpasses den enkelte besetning. Fastsettelse av mål må gjøres før hver bedekningssesong, og evaluering av dårlig måloppnåelse må føre til nødvendige endringer. Det er viktig at målene er realistiske. Dersom man har 20 ukers kalvingsperiode kan man ikke forvente at den kan reduseres til 9 uker neste år uten stor andel utrangering. Kyr som ikke blir drektige i bedekningssesongen bør undersøkes for å avdekke årsaken, slik at man kan forhindre at dette skjer igjen.

Erfarne produsenter kan, og bør, evaluere sin egen besetnings resultater. Likevel vil bruk av en eller flere rådgivere nesten alltid være hensiktsmessig, særlig om man ikke har nådd sine mål eller nye mål skal settes.

Tabell 3. Målsetninger for ammekuproduksjon.

Sammendrag
Reproduksjonseffektiviteten er den viktigste enkeltfaktoren som påvirker det økonomiske resultatet i en ammekubesetning. Svært gode resultater er mulig, men krever oppmerksomhet overfor detaljer gjennom hele året. Målsetninger må settes, både for kommende sesong og på lengre sikt. Det er viktig at disse målene er utfordrende, men oppnåelige. Evaluering av resultatene og strategiplanlegging må skje årlig, gjerne med hjelp av en rådgiver.

Takk til
Forfatteren vil takke Anna Neergaard Rathe for å ha oversatt artikkelen "Reproduksjonsstyring i kjøttfebesetning" til norsk, og Marianne Stabæk Martin for hennes assistanse av språket i resten av artikkelen.