Stort potensiale for bedre økonomi ved økt fokus på helse og fruktbarhet

Ammekuproduksjon:

(14.11.07) Hva vet vi om fruktbarhet og helse hos norske ammekyr?

Av: Kolbjørn Nybø, tidl. spesialrådgiver helse, Ola Nafstad, Animalia (Fagsenter for kjøtt)

Grunnlaget for driftsinntektene i ammekuproduksjon legges i produksjon av kalv. Verdien av kalven kan tas direkte ut ved salg av avvendte kalver til annen besetning, ved framfôring til slakt eller rekruttering i egen besetning. Markedspris på avvendte høstkalver ligger fra cirka kr 8000,- og oppover, dyr med høy avlsverdi til dels betydelig høyere. Denne verdiskapningen skjer ved at kua blir drektig til planlagt tid.

Videre må kalvinga forløpe greit og kalven tas hånd om på en slik måte at helse og tilvekst sikres. Tapte inntekter som følge av at kua ikke blir drektig eller at kalven dør er innlysende. Dersom kua blir drektig seinere enn planlagt tid eller kalven pådrar seg sjukdom innebærer også dette tapte inntekter, men ikke like synlig. Tapet kommer av dårligere utnytting av driftsapparat og – bygning, høyere forforbruk per kilo produsert slakt, dårligere tilvekst og økte kapitalkostnader.

I Norge varierer i fôrforbruk i ammekuproduksjon mellom 14 – 22 FEm/kg kjøtt. Foruten variasjoner i effektivitet ved ulike driftsopplegg, har vi gjennom opplysninger fra Storfekjøttkontrollen sterke indikasjoner på at fruktbarhet og kalvedødelighet er av stor betydning for økonomien i denne driftsformen.

Hva vet vi om fruktbarhet og helse hos norske ammekyr?

Ammekuproduksjon en ny driftsform i vårt husdyrhold. Mens vi i melkeproduksjon har nesten total oppslutning om kukontrollen, var tilslutningen til Storfekjøttkontrollen kun 18 % i 2001. I tillegg er 15 % av ammekuene med i Kukontrollen. Registrering og rapportering av sjukdom i Storfekjøttkontrollen er ikke obligatorisk. Dette gjør at vi i ammekuproduksjonen dessverre har et svakt datagrunnlag å bygge på når vi skal beskrive helsesituasjonen.

Effektiv ammekuproduksjon krever god driftsstyring. Medlemskap og føringer av helseopplysninger i Storfekjøttkontrollen gir grunnlag for forbedringer av produksjonsresultat og helse på egen gård. I tillegg er vi avhengig av slike opplysninger for å skaffe data som grunnlag for rådgiving og kompetansehevning i denne driftsformen. Gjennom analyse av obligatoriske opplysninger i storfekjøttkontrollen får vi likevel en del indikasjoner på fruktbarhet og helsetilstand. Resultatene er fra 2001:

Fruktbarhet:

30 % av besetningene har mindre enn en kalving per årsku.
29 % av besetningene har et kalvingsintervall på mer en 13 mnd, 7 % har et kalvingsintervall på mer enn 16 mnd.
61 % av besetningene har en innkalvingsalder på mer enn 25 mnd.
68 % av besetningene har en kalvingssesong som strekker seg over mer enn 3 mnd.

Kalvedødelighet:

13 % av besetningene har mer enn 15 % dødfødte kalver.
7 % av besetningene har en dødelighet på levendefødte kalver fram til 180 dagers alder på mer enn 10 %.
23 % av besetningene har et totalt tap av kalver (dødfødte + døde fram til 180 dager) på mer enn 15 %.

Når vi i tillegg vet at det sannsynligvis er de best drevne besetningene som er med i Storfekjøttkontrollen, forteller dette at en stor andel av ammekubesetningene sliter med dårlige produksjonsresultater.

Dårlig fruktbarhet kan ha ulike årsaker

Første bud er en driftsplan som beskriver (og begrunner) tidspunkt for bedekning og kalving, samt rutiner for å kontrollere dyrenes fruktbarhet. Dersom fruktbarheten ikke er så god som en ønsker, finnes årsakene oftest i ett eller flere av følgende forhold:

Mangler ved oksen (ridelyst eller sædkvalitet),
Mangler ved kua (svak eller fraværende brunst – ofte knyttet til forhold omkring fôring og hold),
Mangelfull brunstdiagnostikk.

Mangelfullt utviklede testikler eller misdannelser i penis kan gjøre oksen ufruktbar. Problemer med bein og klauver kan dempe oksens ridelyst. Videre bør en tilpasse antall kyr som oksen går sammen med i forhold til hold og alder på oksen og avlssesongens lengde. Ungokser kan ofte ha nok med 12 - 15 kyr, mens en voksen okse i godt hold kan klare 25 – 30 kyr. Mangler ved oksens fruktbarhet er dessverre ofte vanskelig å forutse i forkant av bedekningssesongen. I mange land er det vanlig med en omfattende fruktbarhetundersøkelse av oksen før bedekningssesongen. Minimum bør en ved kjøp av avlsokse undersøke kjønnsorganer, beinstilling og ganglag.

Den viktigste årsaken til svak eller manglende brunst hos kua er energiunderskudd. Stort holdtap de siste ukene før kua slippes med okse er ugunstig for fruktbarheten. Ammeku-krysninger med NRF, samt tunge kjøttferaser er mer utsatt for holdtap enn lette kjøttferaser. Beite, evt innefôring, må planlegges slik at kua så langt som mulig tar vare på holdet til etter at den er bedekket (dette vil også slå positivt ut på melkeevnen og dermed kalvens tilvekst). Dersom det oppstår knapphet i beitet på det tidspunkt oksen slippes med kyrne, bør det tilleggsfôres. God fruktbarhet avhenger også av tilstrekkelig vitamin og mineraldekning. Kyr på beite skal alltid ha tilgang på saltslikkestein. Dersom de får mindre enn 2 kg kraftfôr skal de i tillegg ha 50 – 100 g vitamin/mineralblanding (forutsatt at tiltak som vomkapsel med mineraler, selenberiket gjødsling eller lignende ikke er foretatt). Manglende fruktbarhet hos kua kan også skyldes forskjellige sterilitetslidelser. Vanligvis finner en slike tilstander kun hos enkeltkyr og ikke som besetningsproblem. Undersøkelse av veterinær kan avdekke slike lidelser.

Der inseminering inngår som en del av driftsopplegget, må røkteren beherske brunstdiagnostikk. Røktere med erfaring fra melkeproduksjon har naturligvis et fortrinn. For brukere som mangler slik erfaring finnes tilbud om brunstkurs, både i regi av Kjøttsamvirke og GENO. Kunnskap om kuas seksualsyklus og brunsttegn må alltid ligge i bunnen. I tillegg finnes det hjelpemidler til brunstdiagnostikk som noen mener de har nytte av.

Drektighetsundersøkelse bør skje et par måneder etter at kyrne slippes med oksen. Jo tidligere en avdekker ufruktbarhet hos oksen eller kyrne, jo større mulighet har en til å begrense tapene. Skyldes manglende drektighet mangler hos oksen må okse byttes eller kyrne insemineres. Dersom flere av kyrne ikke er drektige må hold, beite/fôringsforhold vurderes. Det kan også være aktuelt å søke veterinær assistanse for å løse problemet. En del ammekuprodusenter vegrer seg for arbeidet som slike rutiner medfører. Men, sett i forhold til om en avdekker slike forhold ved innsett, eller kanskje ikke før neste kalvingssesong er potensiale for reduksjon av tap enormt.

Levende og friske kalver

Når kua først er blitt drektig er neste bud å legge til rette for en ukomplisert kalving og videre skjøtsel av kalven gjennom riktige stellrutiner og godt miljø. Som tallene innledningsvis indikerer, representerer dødfødsler det største tapet av kalver, men relativt mange besetninger har også stor dødelighet av levendefødte kalver. Eksakte tall knyttet til redusert produksjon som følge av de vanligste sjukdommene har vi ikke, men vi har erfaringer for at en del besetninger har store sjukdomsproblemer som dessverre ikke er dokumentert.

Dødfødsler/ Død like etter kalving kan skyldes:

Egenskaper knyttet til kalvens far: Ved planlegging av avl i buskapen bør en kjenne til egenskapene til faren. Først og fremst for å kunne forutsi størrelsen på kalven, men også for å utelukke arvelige defekter. Inseminasjon med avkomstgranskede okser er sikrest. Nest sikrest er avlsokser med kjent avlsverdi, eventuelt også med kjennskap til størrelse på tidligere avkom. Ved bruk av okser uten kjent avstamning eller erfaringer med størrelse på avkom, har en ingen mulighet til å forutsi oksens eventuelle bidrag til kalvingsvansker eller bærer av uønskede gener. Ved valg av okse, ikke minst til kvigene, må det derfor legges vekt på både rase og den enkelte okses egenskaper.
Egenskaper knyttet til kalvens mor: Kua eller kviga må naturligvis være uten eksteriørmessige trekk som virker negativt inn på kalvinga. Også slike forhold vil påvirkes positivt av systematisk avl. Kvigene må ha nådd en tilstrekkelig størrelse og utvikling ved første kalving. Dette oppnår en først og fremst ved å legge til rette for, og kontrollere, at kviga er i jevn vekst hele oppdrettet. En bør styre etter den respektive rases mål om tilvekst, samt ønsket vekt ved kalving. Sterk fôring mot slutten av drektigheten kan føre til ”innfeite” kviger, med trange fødselsveier og kalvingsvansker som resultat.
Skader som påføres kalven i forbindelse med kalvinga: Langvarige og tunge kalvinger øker sjansene for fødselskomplikasjoner som sirkulasjonssvikt og fostervann på lungene. Videre vil en påkjent kalv ha tungt for å få i seg tilstrekkelige mengder av livsviktig råmelk tidsnok. Den beste forsikring er en oppmerksom røkter som er tilstede og hjelper til med kalvinga, beskytter kalven mot skader fra innredning, mor eller andre kyr, samt sørger for å få i kalven råmelk og plassert den på en tørr og lun plass.. Det må være lov å stille spørsmål om slike forhold i tilstrekkelig grad blir ivaretatt ved ulike former for deltidsbruk og ekstensiv drift. Kalvingsmiljø er selvfølgelig også avgjørende. Den nylig utgitte boka ”Hus for Storfe” (Helsetjenesten for Storfe) gir anbefalinger på dette området.

Sjukdom hos kalv har vanligvis sammensatte årsaker. Riktig fôring og ernæring er i seg selv en forsikring mot regelrette mangeltilstander. Like viktig er det at kalver i godt hold med tilstrekkelig vitamin- og mineralstatus er mer robuste overfor de fleste infeksjoner, enten det er snakk om virus, bakterier eller snyltere. Videre er rask tildeling av råmelk av god kvalitet i tilstrekkelige mengder nødvendig for å gi kalven immunitet (viser til artikler i Biff 2002, samt Kjøttsamvirket nr 1 og 2 / 03). Immunitet og smittepress hører tett sammen. I motsetning til det som er vanlig ved melkeproduksjon, går kalver i ammekuproduksjon tidlig i lag i større grupper.

Dette gjør at smittsom sjukdom raskere får spre seg. Dersom en stor andel av kalvene i tillegg har utilstrekkelig immunitet, blir ofte konsekvensen at mange kalver kan bli alvorlig sjuke på en gang. De vanligste sjukdommene i ammekuproduksjon er hos de yngste kalvene (opp til ca 1 mnd alder)navlebetennelse/leddbetennelse/blodforgiftning, diaré hos kalver fra 1-2 uker og oppover, lungebetennelser fra 4-6 uker og oppover. Navlebetennelse, blodforgiftning og leddbetennelse har ofte en nær sammenheng. Den nyfødte kalven er mottakelig for infeksjoner både via navlen, og før den har fått råmelk, via tarmen. Infeksjonen spres ofte med blod og ender opp med blodforgiftning og/eller leddbetennelse. I undersøkelsen omtalt i Kjøttsamvirket nr 2 (alle driftsformer) fant en at 14 % av kalvene hadde navlebetennelse. For å forebygge mot dette sjukdomskomplekset er det særlig viktig å tenke på immunitet, dyretetthet, liggeunderlag/golv og hygiene.

Fôringsbetingede diareer er utrivelig, men for ammekalver stort sett ukomplisert. Smittsomme diareer kan imidlertid være alvorligere, spre seg med stor hastighet blant kalvene og sette dem kraftig tilbake. Sjuke kalver bør både for egen del, og ikke minst av hensyn til smittespredning, isoleres sammen med mora. Prinsipper for råmelkstildeling er også viktig for å forebygge diareer. Smittsom lungebetennelse smitter gjerne fra eldre, friske smittebærer til yngre kalver. Tilstanden har lett for å slå til ved en kombinasjon av stress, høy luftfuktighet og stor dyretetthet. Forebyggende tiltak går på å raskest mulig isolere sjuke dyr, og om mulig skille kalvene i mindre grupper i forhold til kalvenes alder.

Økonomiske aspekter ved fruktbarhet og helse.

Tapte inntekter knytter seg til mangel på produksjon, eller tap av kalv. Verdien av en avvendt oksekalv på ca 6 mnd på ca kr 8000 er et relevant mål på tapt/ikke-utnyttet potensiale. Eksempler på økte kostnader er sjukdomsbehandlinger (4-500 kr) og gjentatte inseminasjonskostnader (kr 260 og oppover pr inseminasjon).

Eksempler på tapte inntekter er redusert vekst, og slaktekvalitet og økt fôrforbruk. Forstyrrelser i driftsopplegget medfører dessuten merarbeid og dårligere plassutnyttelse som følge av svikt i den planlagte dyreflyt. Vi har ikke måltall på slike tap i ammekuproduksjon, men noen eksempler kan illustrere økonomiske konsekvenser:

Ei kjøttfekvige på 600 kg har et daglig vedlikeholdsbehov på ca 5 FEm. Dersom kviga får 1 FEm kraftfôr til kr 2,80 og resten grovfôr til kr 1,10 pr FEm (variable og faste variable kostnader i grovfôrproduksjon) blir den daglige fôrkostnaden til vedlikehold kr 7,20, dvs. kr 216 per måned kviga går utover potensiell innkalvingsalder. Lange kalvingsintervaller kan i prinsippet beregnes på samme måte. Lange tomperioder representerer et økt fôrforbruk i besetningen og bruk av plass som kunne vært utnyttet til dyr i produksjon. Lengre kalvingsintervaller binder opp kapital for lengre periode.
Lang kalvingsesong kan være en del av planlagt driftsopplegg. Som konsekvens av dårlig fruktbarhet eller tilfeldig driftsstyring representerer kan det imidlertid gi økt risiko for kalvetap, ekstra arbeidstid, kostbar og unøyaktig foring pga manglede gruppering når hvert dyr egentlig skulle vært en egen gruppe.
NRF-kalver som har vært sjuke (helsekortregistreringer kukontrollen – helsetjenesten for storfe) slaktet mellom 6 og 12 mnd, hadde i gjennomsnitt 32 kg lavere slaktevekt enn friske kalver slaktet ved samme alder. Ved gjennomsnittelig daglig tilvekst på 500 g slaktevekt fram til slakting som ung okse, ville denne kalven ta opp fôr og plass 2 mnd lengre enn en frisk kalv. To måneder forlenget framfôringstid med 2 kg kraftfôr per dag (kr 2,80 per FEm) og 5,5 FEm grovfôr per dag (kr 1,10 per FEm) koster kr 699.

Tapt utnyttelse av plass kan også kostnadsberegnes. Middel dekningsbidrag i Effektivitetskontrollen i TINE Midt-Norge 2002 for oksekjøttproduksjon er ca kr 20,- pr kg slakt (inkl distriktstilskudd sone 2, grunntilskudd, avtale- og KSL-tilskudd, eks. husdyrtilskudd). En slik okse med tilvekst 500 g/dag har da et dekningsbidrag på ca kr 10 per dag. To måneder forlenget framfôringstid vil dermed legge beslag på en plass med potensiale tilsvarende kr 600.

Relatert informasjon