Mer penger fra huden

Av: Ola Nafstad, Fagsenteret for kjøtt

Klipping av storfe om høsten er fortsatt et godt råd både i forhold til den generelle fjøshygienen, sikre reine dyr og som et godt grunnlag for en vellykket luse- behandling. Foto: Grethe Ringdal

Norilia, som er Gildes selskap for omsetting av huder og andre plussprodukter, får hvert år gjennomført en oppfølgende undersøkelse av kvaliteten. Det har jevn framgang i forhold til skader forårsaket av lus. Vi skal her se på den viktigste årsaken til dette og den økonomiske gevinsten.

Lyse flekker og prikker
Feilen kan beskrives som overflatiske krater på inntil 3 millimeter i diameter som framkom på huden etter garving. Lus er hovedårsaken til denne typen skader. De to luseartene som forekommer på storfe her i landet, pelslus og langneset blodlus kan begge gi skade, men pelslus er den viktigste årsaken. Utviklingen i forekomsten av skaden lyse flekker og prikker er vist i figur 1. Andelen huder helt fri for skader økte markant i perioden undersøkelsen pågikk. I 1998 var 56,0% av hudene helt fri for skader. Fra 2001 som var det året med høyest andel skadefri huder (89,7%), til 2003 har andelen huder uten lyse flekker og prikker stabilisert seg mellom 85% og 90%.

Forbruket av lusemidler
Utviklingen i salget av lusemidler registrert til storfe i perioden 1990 til 2003 omregnet til doser til storfe på 500 kg er vist i figur 2. I 2003 var det samlede forbruket av "helle-på-parasittmidler" til storfe steget til et nivå tilsvarende 528 800 doser. Den samlede innkjøpskostnaden fra apotek til storfeprodusent for lusemidler registrert til storfe var i 2003 på 4,9 mill kr.

Hudpriser og omsetningsverdi
Prisutviklingen på norske storfehuder, prisdifferansen i forhold til tilsvarende svenske huder og den samlede verdien av hudene er vist i tabellen. Prisene har variert, men har totalt sett hatt en betydelig stigende tendens i perioden 1992 til 2003. Som det framgår av tabellen, har prisforskjellen mellom norske og svenske huder økt i norsk favør i perioden. Det skjedde et markert skifte i 1997. I perioden 1992 til 1996 oppnådde norske storfehuder en pris 5-10% over svenske, fra 1997 til og med 2002 oppnådde norske storfehuder en pris som var ca 20% høyere enn svenske priser. I 2003 var prisforskjellen steget til 25%. På denne bakgrunn kan vi anslå at kvalitetshevingen av norske storfehuder har medført en økt salgsverdi på 20 til 25 mill kr årlig fra 1997 og framover. Hudverdien beregnet per kilo storfekjøtt har økt fra ca 80 øre per kilo i 1993 til 150 øre per kilo i 2003. Kvalitetsforbedringene som har skjedd fra 1997 og framover, har gitt grunnlag for en merpris til produsent tilsvarende 20 til 25 øre per kilo kjøtt. Det er derfor grunn til å slå fast at investeringen i økt behandling ikke bare har gitt bedre dyrevelferd, men også vært svært lønnsom.

Hva nå?
Når forbruket av medisiner har steget så sterkt som det har gjort i dette tilfellet, er det all grunn til å spørre om det også forekommer unødvendig behandling. Men vi må også være klar over at de samme preparatene også brukes til sau og i noen grad geit. Hele økningen kommer altså ikke fra storfe.

Skader på grunn av lus forekommer fortsatt på 10 til 15% av hudene. Det er derfor stadig noen som ikke behandler, eller behandler uten å få godt nok resultat av behandlingen. Det er viktig å finne disse besetningene og dyra både for å spare dem for kløen og bidra til enda bedre hudkvalitet.

Et mer risikobasert, målrettet og bevisst valg av behandlingsstrategi i den enkelte besetning blir derfor viktig. Besetninger som har lus eller sannsynligvis har det må bli klar over dette tidlig. Mens besetninger som sannsynligvis er fri pga av tidligere behandling og god smittebeskyttelse ikke bør behandle.

Besetningen som er lukket uten livdyrinnkjøp eller bruk av fellesbeite, kan sanere for lus og dermed unngå årlig behandling. Saneringen kan gjøres ved to behandlinger med 21 dagers mellomrom. Det er avgjørende at absolutt alle dyr i besetningen behandles på samme tidspunkt. Hos dyr under en måneds alder kan det oppstå lokal irritasjon i huden ved bruk av helle-på-preparater. Om mulig bør derfor saneringen gjøres på et tidspunkt uten unge kalver i besetningen. Saneringen bør legges til sommer eller høst når lusebestanden naturlig er liten.

I besetninger som har jevnlig smittekontakt med andre, bør det gjøres en konkret vurdering av behandlingsbehovet hver høst med utgangspunkt i følgende spørsmål:

• Når ble siste behandling gjennomført?
• Hvordan ble siste behandling gjennomført?
• Ble hele besetningen behandlet, i tilfelle og på samme tidspunkt?
• Har det vært livdyrkontakt som fellesbeite, innkjøp eller lignende siden siste behandling?

Følgende besetninger bør behandles:

• Besetninger hvor det har gått mer enn ett år siden forrige behandling.
• Besetninger der forrige behandling var tilfeldig og ikke alle dyr ble behandlet.
• Besetninger som har hatt omfattende kontakt med andre besetninger.

Behandlingen skal i tilfelle skje ved innsett om høsten, slik at veksten i lusebestanden gjennom vinteren avskjæres. Besetninger som ikke behandles om høsten, bør sjekkes jevnlig gjennom vinteren.

Hudverdien beregnet per kilo storfekjøtt økte fra ca 80 øre per kilo i 1993 til 150 øre per kilo i 2003.

Tabell 1. Utvikling i pris og omsetningsverdi på norske storfehuder i nominelle kroner (6)

Figur 1. Utviklingen i forekomsten av skaden lyse flekker og prikker på 200 storfehuder årlig i perioden 1998 til 2003. Hudene ble kategorisert etter høyeste enkeltregistrering.

Skadekategorier:
0: ingen skade
1: ubetydelig skade, 1-2 lyse flekker eller prikker per 100 cm².
2: noe skade, 3-5 lyse flekker eller prikker per 100 cm².
3: alvorlig skade, mer enn 5 lyse flekker eller prikker per 100 cm².

Figur 2. Utviklingen i forbruket av lusemidler målt som dyredoser til ku på 500 kg.