Tar en grundig sjekk før fjellsending

Av: Liv Jorunn Denstadli Sagmo og Grethe Ringdal

Lite er overlatt til tilfeldighetene på Nordre Borge i Numedal. Inne i fjøset har John Bergerud og samboer Grethe Ringdal rigget seg til med vekt, notatblokk, sauekontrollen på app og snyltemiddel for å gjøre en siste sjekk av dyra før fjellsending.

– Vi vil være helt sikre på at dyra som sendes til fjells, har en mulighet til å klare seg. Er lammene for eksempel for små, har sår, halter eller har diare holder vi dem hjemme en stund til, forteller Grethe.

– I tillegg sjekker vi alltid jur, klauver og hold på søyene, legger hun til.

At dyra skal ha en god sommer på fjellet og utvikle seg godt, har sauebonden John jobbet målrettet mot i alle år. Kanskje ekstra målrettet etter at Nortura-rådgiver Grethe kom flyttende til gården for 12 år siden.

– Det er viktig å presisere at vi driver på vår måte, ut fra de mulighetene vi har her på gården. Dette er ikke en fasit for alle, sier Grethe.

Arbeidet har gitt resultater. I fjor mistet de kun fire lam av de omtrent 400 som ble sluppet til fjells.

– Mye av grunnen er også at vi ikke har rovdyr i området. Har man rovdyrangrep hjelper det ikke hvor fine lammene er ved slipping, sier Grethe og tar alle slags forbehold.

Kjører puljevis i dyrehenger

Etter nøye vurdering rundt tidsbruk til tilsyn og andre oppgaver, har de valgt å sende alle dyra på beite omtrent ei mil fra gården. Tidligere var deler av flokken på Hardangervidda.

Den relativt korte veien til fjellbeite gjør at Grethe og John kan sende sauene puljevis til fjells, på tre ulike slepplasser, og derfor være strengere i utvelgelsen avbeiteklare grupper.

Selv lar de alltid søyer og lam som trenger daglig tilsyn, gå hjemme.

– Vi har mye hjemmebeiter så terskelen for å holde dem hjemme, er lav, forteller Grethe.

Utfordringen med hjemmesau er imidlertid snylterproblematikk. For å dempe presset har de mulighet til å veksle beiter med ammekyrne.

– Pluss av vi diskuterer med lokale dyrleger og tar eventuelle avføringsprøver, forteller rådgiveren.

Når det kommer til kopplam, skal de ut på beite rundtgården først når resten av besetningen er reist til fjells. Målet er å levere dem så tidlig til slakt, slik at de treffer høy pris i prisløypa om høsten.

Grethe og John transporterer dyra til fjells selv, i en dyrehenger med fire rom over to etasjer. Det er plass til  fire søyer med egne lam i hvert rom.

– Når søya får stå sammen med lammene sine, blir det en roligere dyregruppe sammenlignet med når de splitte sog står hver for seg, forteller John som i flere år sendte deler av besetningen på Hardangervidda med dyretransport, der man av sikkerhetshensyn måtte sortere små og store hver for seg.

Spreke dyr på hjemmebeite

Denne dagen, mot midten av juni, har John og Grethe nylig hatt ei lang arbeidshelg med fjellsending. I løpet av drøye to dager har de, og Grethes sønn Henrik, kontrollert og sendt halvparten av besetningen til sleppstedene Rykkfoss, Repeset og Bjørstulia.

– Det har vært sein vår i år. Det har vært kaldt lenge. Vanligvis er dyra i fjellet litt tidligere, forteller John.

Heldigvis har de fortsatt mye godt beite hjemme rundtgården, som ikke inngår i fôrgrunnlaget til vinteren. Mesteparten av vinterfôret slår de nede i bygda på leidjord.

– Da jeg tok over gården i 1992 vurderte jeg om vi skulle dyrke opp noen av arealene rundt gården. Men siden de ter så bratt her, så fant jeg ut at jeg heller ville brukeområdene til innmarksbeite, forteller John.

– Bratt og ulendt kulturbeite er en fordel for sau og lam. Da får de god mosjon og lærer seg å følge hverandre, som i fjellet, mener Grethe.

En annen fordel med innmarksbeite tett på gården, er at tilsyn og oppfølging av dyr blir langt enklere.

– Vi går daglig i beitene om våren, for å se at det går bra med dyra, sier Grethe.

Gode hjelpemidler i drifta

Rundt 15.-20. mai slippes søyer og lam på innmark. Alle søyer går med radiobjelle fra Telespor og merkes med «slips» i fargekoder. Grønt merke betyr at søya går med ett lam, uten merke betyr to lam, gult merke betyr tre lam. Slips, kikkert, radiobjeller, gjeterhunder og sauekontrollener de viktigste hjelpemidlene for Grethe.

– «Slipsene» gjør tilsynet enklere. Da kan jeg stå et godt stykke unna med kikkerten min og se om søya går med lammene sine, forteller Grethe.

Slik blir det mindre stress i flokken, forklarer hun. Radiobjellene forteller henne hvor sauene befinner seg i landskapet, og sender varsler hvis søya har vært for lenge i ro på ett sted.

– Fjellbeite har mye skog og ulendt terreng, så det er ikke så lett å finne dem uten radiobjellene, forteller hun.

Kan få gå med tre lam i fjellet

Når det kommer til antall lam som søya får gå med i fjellet, tar de en vurdering i hvert enkelt tilfelle.

– Tidligere tok vi kategorisk bort det tredje lammet, men da ble det også mange kopplam, forteller John.

Nå lar de søyene gå med tre lam på hjemmebeite, og tar en vurdering før fjellsending. I Sauekontrollen kan de se avdråtten på søya fra tidligere år, som gir et godt grunnlag for utvelgelsen.

– Er søya og lammene i godt hold, og er lammene vitale og jevne, så får de gå sammen hele sommeren. Hvis ikke, tar vi fra det minste og lar det gå hjemme sammen med kopplamma, vi har da et eget opplegg i starten for de lamma som eventuelt blir tatt fra slik at de blir tilvendt på kraftfôr i tillegg til beite, forteller Grethe.

– Faren kan jo være at de blir tapere, men vi synes det har godt greit å gjøre det på denne måten, forklarer hun.

Logistikk i fjøset

Border Collien «Fly» lystrer signalene fra Johns fløyte, og kryper rolig fremover i gresset. Nye signal fra bonden og gjeterhunden løper raskt ut i ytterkanten for å drive sauene mot driftsbygningen.

– Hundene gjør at jeg kan hente sauene inn i fjøset alene, sier John og sidestiller hund med traktoren(!)

Med sauene vel tilbake i fjøset, starter arbeidet med å sjekke dyra. Fjøset har to fôrbrett, med av deling på hver side, og en drivgang i midten.

– Drivganger er helt nødvendig i fjøset for å få en god og effektiv logistikk, og gjør at jeg enkelt flytter dyr rundt i fjøset alene, sier John.

Plotter vårvekter i sauekontrollen

Så starter selve logistikkoperasjonen på sommerens sjekk, inne i fjøset. Med erfarne bevegelser får den mangeårige saueklipperen hentet første lam, gitt snyltemiddel og ført det inn på vekta.

– 18 kilo! rapporterer han til Grethe som fører regnskap over individnummer, vekt og nummer på mor.

– Jeg kunne kanskje ha plottet vekter rett inn på saue-kontrollen via mobilen, men jeg synes det er greit å ha det på papiret. Sånn sett er jeg kanskje litt gammeldags, sier Grethe.

Det er ikke vårvektene som alene avgjør hvilke lam somer klar for fjellbeite.

– Vi ser an hvert individ. Vi ser om det er i god vekst, og om de er livskraftige, forteller Grethe.

Alle bortsett fra ei søye med to unge lam, blir vurdert som beiteklare.

– Dette er det ene av lammene til Aurora, forteller Grethe, når et stort lam klokker inn på 28 kilo.

Auroras lam nummer to er også i mildt sagt godt hold, og veies til 26 kilo.

– Det er stor forskjell i fødselstidspunkt og man kan fort la seg lure av at de største lamma, men det er lammets daglige tilvekst som er viktig. Samtidig som man kan korrigerer lamma i Sauekontrollen til en gitt alder for å kunne sammenligne dem, forklarer Grethe.

Vil spille på lag med hyttefolket

Etter en liten pause og matbit ved kjøkkenbordet er Grethe og John klar for fjellsending. Grinder settes opp i fjøset, og dyrehengeren rygges tett inn til utgangen. Dyra går på bilen, og John kjører firehjulstrekkeren pent og pyntelig langs gårdsveien, og innover i retning fjellet.

– Jeg kjører forsiktig, slik at det ikke blir noen klemskader på vei opp bakkene, forteller John.

– Ved slepp langs setervei følger vi dyrene inn til salteplassen slik at vi får dem vekk fra veiene hvor bilene ofte tar lite hensyn til beitedyr. Vårer med mye nedbør kan og gi store bekker som det er viktig å være oppmerksomme på. Det er også en stor fordel om man kan slippe en god-værsdag, legger han til.

Skjønt alle er ikke like forsiktig på gasspedalen som bonden selv, og høy fart langs smale grusveier kan splitte søya fra lammene sine. Derfor har John og Grethe satt opp skilter som varsler om beitende dyr og fartsgrenser, innover mot hyttefeltet.

De ønsker å spille på lag med hyttefolket.

– Før vi slipper sauene bruker vi å legge ut ei melding på facebook-gruppa til hytteforeninga her oppe. Da forteller vi at vi skal slippe sau, og ber folk følge med om de ser sauer som sitter fast eller lam som går alene, forteller Grethe.

– Det er selvfølgelig plusser og minuser med dette, og man kan regne med en del ekstra telefoner, legger hun til.

Vel fremme ved setra slippes dyra av hengeren og de sprinter bortover veien. Men jobben er ikke over. Nå starteren intensiv periode med tilsyn i fjellet.

– Vi er ekstra nøye med tilsyn den første perioden, før de trekker lengre opp på fjellet. Det er mange menneskeskapte feller som gjerder og forfalte bygg, som dyra kan sette seg fast i. Da er tilsynet forskjellen på liv og død, avslutter Grethe.