Kasting og dødfødte/svakfødte lam

(30.08.07) Etter oppgaver fra sauekontrollen skyldes om lag fjerdeparten av lammetapet at lamma er dødfødte. Kasting er mer vanlig hos både sau og geit enn hos de andre husdyra våre.

Av: Harald Waldeland, Norges Veterinærhøyskole, avd. Sandnes

Bilde 1. Mange og livskraftige lam gir
best økonomi for bonden.

Søyer som kaster eller får dødfødte eller svake lam som dør, har gjennom innefôringsperioden krevd like mye fôr og arbeide som søyer som får levedyktige lam. Å finne årsaker og forebygge kasting, dødfødsler og svakfødte lam er derfor god økonomi.

Årsakene til at sauene er tomme, kaster eller får dødfødte eller svakfødte lam som dør etter kort tid, er oftest de samme. Det er dessuten ikke alltid klart skille mellom hva som blir registrert som kasting og hva som er for tidlig fødsel. Enkelte søyer kan dessuten for eksempel få lam der ett er dødt og av og til mer eller mindre forråtnet, mens tvillingen er levedyktig. Uttrykket ”kasting” kan være et greit samlebegrep for fosterskader som gjør at lamma ikke har mulighet til å leve opp.

I de fleste tilfellene er det infeksjoner som fører til kasting, men årsakene kan bl.a. også være mangelsjukdommer eller forgiftninger.

Mange ulike mikro-organismer er påvist som årsak til kasting, men flere infeksjoner som er viktig i enkelte andre land, er ikke påvist i Norge. Dette gjelder bl.a. infeksjon med bakterien Chlamydophila abortus (Chlamydia psittaci), som er svært viktig i Storbritannia. Her i landet er toksoplasmose den viktigste årsaken til kasting, og påvises i hele 80 % av de tilfellene hvor årsaken blir funnet. Om lag 5 % skyldes andre infeksjoner, og i 15 % av tilfellene er årsaken enten ikke påvist, eller det dreier seg om misdannelser, ytre påkjenninger eller mangelsjukdom.

Tokoplasma
Denne sjukdommen kommer av infeksjon med en encellet parasitt, en protozo (Toxoplasma gondii), som er påvist hos både mennesker og dyr. Parasitten er utbredd over hele verden og har dyr av katteslekta som hovedvert, og andre pattedyr som mellomvert. Katten blir smittet ved å ete i seg infiserte smågnagere eller kjøtt fra infiserte dyr. I tarmen hos katten skjer det så en oppformering av Toxoplasma, og katten skiller ut parasitten i avføringen i et stadium og form som ligner koksidier i perioden mellom 2 og 4 uker etter den er selv er blitt infisert. Denne formen av parasitten kan være levedyktig og smittefarlig i fuktig miljø i opp til halvannet år.


  

Bilde 2 og 3. Foster og fosterhinner fra sau
som har kastet av toksoplasmose. 

  

Sauene får parasitten i seg med fôret, ofte på beite, men også på innefôring. Parasitten kan overleve godt i surfôr som er høstet fra utsmittet eng. Hos sauen går parasitten fra tarmen og ut i kroppen. Sauer som har vært smittet tidligere er immune. Hos drektige sauer som ikke har vært smittet tidligere, vil parasitten bl.a. slå seg til i fosterhinnene. Etter hvert vil den også smitte fosteret. I fosterhinnene blir det en betennelse, slik at fosteret kan dø. Men skadene i fosterhinnene og på fosteret er avhengig av hvor langt søyene er kommet i drektigheten. Ved infeksjon kort etter paring kan fosteret dø og bli oppsugd i børen. Ved senere infeksjon kan sauen kaste, eller den kan gå tida ut og få svake lam som dør etter kort tid. Den kan også få et dødt lam og et normalt, levedyktig lam. Skjer infeksjonen i løpet av de siste 30-50 dagene før fullgått tid, er lamma vanligvis normale og levedyktige. Hos søyene er det ingen sjukdomstegn før kastinga, men enkelte kan bli stående med etterbyrden og kan få børbetennelse.


Skadene i fosterhinnene utvikler seg langsomt, og kastinga opptrer som regel ikke før i siste drektighetsmåned. Fostrene kan være små og mer eller mindre forråtnet, men de kan også være ferske og nesten fullbårne. Som nevnt kan de også være levende ved fødselen, eller sauen kan få et dødt og 1-2 levende lam.
Søyer som har kastet er immune mot ny smitte, på samme måte som sauer som er blitt smittet utenom drektighetsperioden og derfor ikke har vist tegn på infeksjonen. Etter hvert som sauene blir eldre, vil flere ha vært utsatt for smitte og er dermed blitt immune. Dette er grunnen til at det vanligvis er flere unge enn eldre søyer som kaster. Det er denne immuniteten som gjør at det sjelden opptrer kasteutbrudd i samme flokk flere ganger, med mindre det har gått noen år mellom utbruddene.
 

Andel søyer som kaster i flokken kan variere mye. Det kan være ei enkelt søye som kaster, men vi har også eksempler på at de fleste søyene i flokken har kastet av tokso-plasmose. Dette har samband med hvor mange søyer i flokken som er immune etter tidligere infeksjon, og av hvor utbredt smitten er i miljøet.

Det er lite å stille opp mot sjukdommen når den først opptrer i flokken. Søyer som kaster, er blitt infiserte lang tid i forveien, og toksoplasmose smitter heller ikke fra sau til sau.

Vi har ingen effektiv vaksine mot sjukdommen. I enkelte land blir det brukt en levende vaksine, men det er mange vesentlige ulemper knyttet til denne. Vi må derfor legge hovedvekten på forebyggende tiltak, selv om disse ofte kan være vanskelige å gjennomføre. Smittefaren er størst på beiter nær gardstunet der det er mest katter, og en bør derfor unngå å bruke disse beitene fra tida kort før paring og de første 3-3½ månedene deretter, i hvert fall til de yngste søyene. Det vil neppe ha hoen hensikt å utrydde kattene på garden. En vil da bare risikere at omstreifende katter kan smitte ut flokken som i mellomtida kan ha blitt ekstra mottakelig. Men en bør holde kattene borte fra forlagre, og sørge for å få bort unge katter som en likevel har tenkt å kvitte seg med.

Bakterieinfeksjoner
Svært mange bakterie-infeksjoner kan forårsake kasting, men det er ingen som skiller seg ut som særlig betydningsfull her i landet. De mest aktuelle er listeria-infeksjon, campylobacter-infeksjon (vibriose) og infeksjon med Bacillus-arter. På samme måte som toksoplasmose gir disse infeksjonene vanligvis ingen synlige endringer i almentilstanden hos søya.

Listeria-abort skyldes infeksjon med bakterien Listeria monocytogenes, som også kan gi hjernebetennelse. Men vi ser ikke både hjernebetennelse og kasting hos samme dyr, noe som kan skyldes måten bakterien sprer seg i kroppen. I de tilfelle hvor det opptrer kasting, ser det ut til at infeksjonen er begrenset til bør og foster. Som regel er det bare et enkelt eller noen få dyr som kaster, men større utbrudd kan også forekomme. Listeria-abort forekommer hyppigst siste måned av drektigheten. Ved utbrudd i tida omkring lamming kan enkelte søyer få levende lam som kreperer etter en dag eller to av medfødt infeksjon. Disse søyene kan ha mye Listeria-bakterier i melka, slik at lam som blir satt under dem også kan krepere av listeriose.


Bakterien er utbredd i sauemiljø, og mange sauer får etter hvert en viss resistens mot infeksjonen. Dette er grunnen til at det mest er unge dyr som kaster, på samme måte som ved toksoplasmose. I surfor av dårlig kvalitet (dårlig syrnet) vil Listeria-bakteriene bli oppformert, slik at sauene utsettes for sterkere smittepåkjenning. I en ellers god silo kan det være slik dårlig kvalitet på surfôret i topplaget, langs kantene eller mellom to ilegg. Er det mistanke om dårlig syrning, bør dette fôret ikke brukes til sau. Vi må også huske på at det kan være mye Listeria-bakterier i fosterhinner og fostervæske fra sauer som kaster av denne infeksjonen. Sauegjødsel bør helst ikke brukes på eng som skal høstes til surfôr.
 

Bilde 4. Lever fra dødfødt lam med listeriose.

Campylobacter-abort (vibrio-abort) er den hyppigste diagnosen ved kasting hos sau i enkelte områder i USA. Årsaken er bakteriene Campylobacter jejuni og C. foetus. Her i landet er Campylobacter forholdsvis sjelden ved kasting; de senere åra har Listeria blitt påvist i langt flere tilfelle enn Campylobacter. Sauene får bakteriene i seg med infisert fôr eller vann, eller ved kontakt med aborterte fostre eller fosterhinner. Til forskjell fra storfe, ser det ikke ut til at smitten skjer ved paring. Sauer kan være bærere av smitten og sprer bakteriene med avføringen, men det er enkelte uklare forhold ved spredningen. For eksempel kan infeksjonen dukke opp i en tidligere ”ren” flokk uten at det har vært innkjøpt dyr. Smitte med redskaper, personer eller fugl som har vært i kontakt med smittet materiale er en mulig forklaring. Kastingen opptrer seint i drektigheten, og fostrene er vanligvis ferske. Andel sauer som kaster i flokken kan variere fra en enkelt og opptil 70-80 prosent. Sauer som har abortert blir immune mot denne infeksjonen, men noen av dem kan bli kroniske smittebærere. Både fugler og hunder som eter eller slikker i seg noe fra fosterhinner eller fostre, kan spre smitten videre.

Andre infeksjoner
Flere andre bakteriearter enn de som er nevnt ovenfor, kan også gi kasting hos sau. Dette gjelder for eksempel Salmonella-bakteriene, Escherichia coli, Bacillus-arter, Arcanobacter pyogenes o.a. Men ingen av disse merker seg spesielt ut som kasteårsak. Kasting inntrer tilfeldig ved infeksjon hos drektige dyr. I drektighetsperioden er dessuten dyra oppstallet med nær kontakt og under forhold som ligger bedre til rette for smitte av disse bakteriene enn i beiteperioden. Ved Salmonella-infeksjon i en flokk kan det være generelle sjukdomstegn og diaré på mange sauer, og enkelte kan kaste. I bl.a. Storbritannia er det en type Salmonella-bakterier som gir kasting uten nevneverdige andre symptomer, men denne typen er ikke funnet hos oss. De øvrige bakterie-artene som er nevnt, vil mer tilfeldig gi kasting og da bare på enkelt-dyr eller et fåtall dyr i flokken. Det kan for øvrig nevnes at sjodogg-organismen kan gi kasting på grunn av den høye feberen som følger sjukdommen, uten at det er andre spesielle organskader. Det skal tilføyes at det i områder lengre sør i Europa finnes flere bakterietyper som kan gi drektighetsproblemer hos sau, og som vi må være på vakt overfor. Vi kan ikke se bort fra at klimatiske endringer kan føre til endringer i forekomst og betydning av de ulike bakterieinfeksjonene som kasteårsaker.

Virusinfeksjoner
Border disease eller ”skjelvelam” skyldes en virus-infeksjon som er påvist i mange land. Viruset er nært beslektet med viruset som gir virus-diaré (BVD-virus) hos storfe. Hvis ei drektig søye får i seg virus før 85 daget etter paringen, kan dette resultere i kasting. Kastefostra kan være mer eller mindre forråtnet og oppløste. Lam som overlever kan ha hjerneskader, og mange av disse lamma kan være smittebærere. Ved infeksjon seinere enn etter 85 dager, kan sauene få normale lam eller lam som er svake eller døde ved fødselen. En del av lamma vil være bærere av smitten.
Hvis det er utbrudd av denne sjukdommen i en flokk, vil det ofte i tillegg til døde og mer eller mindre forråtnede lam, også være svakfødte eller døde og fullbårne lam, og lam med hjerneskader. Enkelte av disse kan ha skjelvinger som gjør det vanskelig eller umulig for dem å få i seg melk uten hjelp. Ved et slikt utbrudd vet vi ikke om også tilsynelatende normale lam kan være smittebærere, og alle lam fra den årgangen bør derfor slaktes om høsten. Enkelte ganger forekommer det bare ett eller noen få lam med skjelvinger i flokken, uten at noen kaster.

Jod-mangel, struma.
I innlandsområder kan det enkelte år være tilfeller av dødfødte eller svake lam med struma. Dette skyldes jodmangel, og ytrer seg ved at skjoldbrusk-kjertelen hos lamma er forstørret og ofte lett synlig som en hevelse på halsen. Lamma kan dessuten ofte ha tynt hårlag, men hårlaget kan også virke normalt. Kroppen hos lamma kan også virke noe oppsvulmet, særlig over nakken og mot skjoldbrusk-kjertelen. Det er særlig søyer som har fått lite kraftfôr og ikke mineral/vitamintilskudd gjennom drektigheten, og som stort sett har fått heimeavla grovfôr, som får slike lam. Det ser også ut til at vekst- og innhøstingsforhold for høy og surfôr kan ha betydning, da forekomsten av slike lam kan variere. Enkelte år kan det dukke opp spredte tilfeller i innlandsområdene, mens en så gjennom flere år ikke ser noen slike lam. Det er svært sjelden at lam som er født med forstørret skjoldbrusk-kjertel overlever. Sjukdommen forebygges med jevn tilgang til kraftfôr eller mineral/vitamintilskudd gjennom drektigheten.

Bilde 5. Dødfødt lam med struma. 

Forebygging og forholdsregler
Når abort opptrer i flokken og før årsaken er klarlagt, må en forholde seg som om det dreier seg om en smittsom sjukdom. Foster og fosterhinner fjernes og sauene settes i egne binger.
Skyldes kastingen en bakterieinfeksjon, må en regne med at smittestoffet er utbredt innendørs. Fôret og kvaliteten av dette kan også ha betydning, bl.a. kan surfôr inneholde store mengder Listeria-bakterier. Søyene bør derfor ikke få surfôr av dårlig kvalitet.
 Behandling ved bakterielle kasteårsaker har lite for seg. Men i flokker med utbrudd av Listeria-abort, kan enkelte levende lam være født med infeksjonen. Antibiotikabehandling kan ha god effekt på disse, som uten behandling ville krepert i løpet av et par dager. Det kan også være aktuelt å behandle søyer som har abortert av listeriose, da disse i en periode kan skille ut mye bakterier i melka og på den måten smitte lam som blir satt under dem.

Toksoplasmose smitter ikke fra sau til sau. Men det er viktig å hindre at sauene får i seg smitte fra katt i drektighetsperioden, og holde kattene borte fra forlagre slik at de ikke får gjort fra seg der. Sauer som går ute i drektighetsperioden, kan få smitten i seg på beitet. Siden de yngste sauene oftest er mer mottakelige for smitte enn de eldre, og beitene nær gardstun vanligvis er mer utsmitta av katter enn beiter lengre unna, kan det være en fordel å ha de unge sauene inne etter parring.

Ved fødselshjelp til kastesauer og til sauer som lammer normalt i flokker hvor det har vært kasting, må vi også ha i tankene at både toksoplasmose og flere bakterielle kastesjukdommer kan infisere folk gjennom bl.a. sår og rifter i huden. Gravide bør ikke foreta fødselshjelp på sau.