God drift viktigere enn antall sau?

Av: Eivinn Fjellhammer, utreder Agri Analyse

Hvor ligger forbedringspotensialet for økonomien i saueholdet?
Det er store variasjoner mellom de beste og de svakeste når man ser på årsresultatene etter skatt for sauebønder i Norge. Beregninger viser at det er mulig å bedre resultatet med opp til 1 200 kroner per vinterfôret sau, for de brukene som har svakest økonomisk resultat. Gjennomsnittet blant de svakeste brukene ligger på et årsresultat etter skatt og jordbruksfradrag på 600 kroner per vinterfôret sau, mens gjennomsnittet blant de beste gir et resultat på 1 800 kroner per vinterfôret sau. Det viktigste man kan gjøre for å bedre resultatene i sauebruket, er å:

• lære av andre med hensyn til styring av særlig grovfôrkostnader og avstandskostnader, men også øvrige kostnader
• minimere investeringene og sikre seg et realistisk bilde av avkastning på investeringene
• ha et bevisst forhold til arbeidsforbruk, organisering av arbeidsdagen, inkludert samarbeid med andre i tilsyn og sanking
• optimere kapitalinnsats og arbeidstidsforbruk ut fra brukets ressurstilgang og forutsetninger
• sikre god slaktevekt og kjøttkvalitet
• levere opp mot to lam til slakt per vinterfôret sau
• høyere ullklasse og -kvalitet, bedre klasse gir bedre betalt

I samtaler med informanter i fokusgruppene fikk vi høre flere eksempler på sauebønder som drev stort, og som hadde investert i ny driftsbygning og nytt utstyr. De hadde satset på større besetninger. Felles for disse var at de hadde arbeid utenfor gården, eller brukte inntekter fra annen drift for å finansiere investeringene. Dersom man tar på seg gjeld på opp mot 10 000 kroner per sau, vil det for mange sauebruk bety at sauedriften vil gå med underskudd i flere år framover. Det er avgjørende når man skal investere, at man ikke bare sparer arbeid samtidig som man øker besetningen, men at man også er sikker på at man får positiv avkastning før man setter i gang med byggingen.

Mange mellomstore bruk, like bra som- eller bedre enn få store bruk
Regnskapsdata innhentet fra SSB, NILF og et regnskapskontor viser at det er mer å hente på kostnadseffektivitet innenfor eksisterende drift, enn det er på å øke besetningen dersom man ikke samtidig henter ut en effektiviseringsgevinst ved besetningsøkning. Det å øke besetningen fra 50 til 200 vinterfôret sau isolert sett, gir kun en gevinst på om lag 700 kroner per vinterfôret sau, mot en inntektsgevinst på potensielt 1 200 kroner ved kostnadsreduserende tiltak og økt avdrått. En økning i besetningen vil ikke nødvendigvis gi høyere inntekt, fordi større besetning krever økt grovfôrareal, og mer areal fører til at avstanden fra gardens sentrum til grovfôrarealet oftest stiger, og dermed vokser også kostnadene knyttet til vedlikehold og innhøsting, samt at man må forvente å betale for tilleggsareal. En vesentlig økning i besetningen vil ofte forutsette investeringer i nybygg og maskiner. I en situasjon der unge sauebønder allerede har lånefinansiert kapitalinnsatsen, vil en besetningsøking kunne føre til enda større gjeldsbelastning, større sårbarhet for rentesvingninger og avlingsvariasjoner og dermed stigende risiko for tap i driften.

Næringen er sårbar for skift i offentlige tilskuddsordninger
Saueproduksjonen er sårbar over for skift i tilskuddsordninger over statsbudsjettet fordi tilskuddene er den største inntektskilden et sauebruk har. Offentlige tilskudd vil for mange bruk utgjøre over halvparten av inntektene. Innretningen på tilskuddsordningene er utformet med tanke på å nå noen uttalte landbrukspolitiske mål. For eksempel har kvalitetstilskudd på lam bidratt til å øke kvaliteten på slakt, og beitetilskuddet har bidratt til økt bruk av beiteressursene i landet. Derfor er det stor sannsynlighet at reduksjon av tilskuddene vil kunne undergrave landbrukspolitiske mål.

Det har vært gjort store endringer i rammebetingelsene for saueproduksjonen på 2000-tallet. Regjeringen Bondevik II stilte krav om en omsetning på 30 000 kroner per år eller mer for å kunne registrere seg som enkeltmannsforetak med rett til momsregistrering og offentlig tilskudd. Kravet fikk stor betydning for økonomien i de aller minste brukene, og førte til en stor avskalling i årene 2002–2004. Samtidig innførte de kvalitetstilskuddet på lam, noe som har gitt økt kvalitet på lammekjøttet. I 2007 er dette omsetningskravet redusert til 20 000 kroner, men da hadde allerede over tre tusen bruk avviklet sauedriften. Regjeringen Stoltenberg II har gjennom å øke arealtilskuddet og innføre et nytt beitetilskudd, vist at de satser på de grovfôrbaserte næringene, noe som har kommet sauebrukene til gode.

Antall sauebruk er redusert fra over 22 000 bruk i 2000 til litt over 14 000 bruk i 2010. Påbegynnelsen av 2000-tallet gikk antall sauebruk ned med over 1 000 bruk årlig. Fra 2006 har avskallingen bremset opp, men fortsatt legges det ned over 400 sauebruk årlig, det vil si om lag 3,9 prosent av sauebrukene i året i gjennomsnitt for de siste ti årene. Til sammenligning er det lagt ned i gjennomsnitt 3,8 prosent av jordbruksforetakene årlig siden år 2000.

Kvalitet må lønne seg
Kvalitetstilskudd på lammekjøtt har ført til økt kvalitet på lam som leveres til slakt. Tall fra Animalia viser at i 1996 lå snittet av lam levert til slakt i en middels kvalitetsklasse, det vil si O og O-, mens i 2009 oppnådde 47 prosent av lammene en bedre klasse, R og R+, noe som indikerer at målrettede økonomiske virkemidler gir ønsket effekt.

Uten ulltilskudd kan ulla bli et miljøproblem
Sauen produserer også ull til klær og andre tekstiler. I dag eksporteres mesteparten av ulla til England, mens norske ferdigvareprodusenter, for eksempel Janus, Devold, Kari Traa, Aclima, Oleana og Ulvang, hovedsakelig bruker importert ull i sine produkter. Produsenten Dale er et unntak med ca. 70 % norsk ull i sin produksjon (regnet i vekt). Slik det er nå, oppleves ikke den norske ullen å leve opp til produsentenes krav (SIFO 2011). Det bør altså ligge et stort potensial i norsk ullproduksjon. Et økende fokus på autensitet, miljø og kulturarv innenfor mote- og designtrender internasjonalt, kan gi ull et fortinn i markedet. For at potensialet for utvikling og økt verdiskapning innen norsk ullproduksjon skal kunne utnyttes fullt ut, må ullproduksjonen stimuleres som en større del av økonomien i saueholdet enn i dag. Inntekt fra ulla kommer fra salg og et offentlig kvalitetstilskudd på ull. Det er lav pris på dagens norske ull på verdensmarkedet, fordi norsk ull ikke kommer opp i de beste kvalitetsklassene for ull internasjonalt. I tillegg har ulltilskuddet i gjennomsnitt gått ned fra 32 kroner per kilo i 2000 til 31 kroner i 2011 i løpende priser. Dette er i realiteten en kraftig reduksjon av ulltilskuddet. Dersom ulltilskuddet faller bort, vil prisen på ulla være så lav at den ikke en gang dekker kostnadene ved å klippe sauen. Bonden ville måtte betale for å bli kvitt ulla.

På spørsmålet om hva sauebonden vil gjøre dersom ulltilskuddet faller bort, svarer om lag 20 prosent at de vil klippe sauen en gang og kaste ulla. Noen få svarer at de vil la sauen gå med ulla på, mens andre sier de vil finne alternativ bruk av ulla eller satse på villsau som man ikke behøver klippe.

Jordbruksfradraget gir inntektseffekt
Jordbruksfradraget er et fradrag i alminnelig inntekt for næringsdrivende som driver jordbruk, inklusive gartneri, bihold og pelsdyr, det vil si et skattefradrag i bedriftens driftsresultat. Det er 43 prosent av sauebøndene i spørreundersøkelsen som mener at jordbruksfradraget er viktig for at de skal fortsette med sau. Gjennomsnittsfradraget for bruk med bare sau er 38 600 kroner, og for de med flere enn 150 vinterfôret sau, utgjorde jordbruksfradraget 80 600 kroner (ligningsdata fra SSB for sauebruk). Gjennomsnittlig jordbruksfradrag for en bonde når man tar med alle produksjoner, var 56 200 kroner i 2009.

Flere sammen sparer sauebonden for arbeid
I andre næringer bruker man næringsklynger for å utnytte synergieffekter mellom flere virksomheter. I saueproduksjonen er det synergieffekter av at det er flere bruk i drift i et område. For eksempel er det slakteri for småfe i områder med mange sauebruk, mens det ikke er slakteri for småfe i områder med få sauebruk. Synergieffekten er spesielt synlig når det gjelder tilsyn av sauen om sommeren og ved sanking om høsten. Flere aktive bruk gir også større gjerdehold rundt hvert bruk som gjør det lettere å utnytte utmarka. Det er et vesentlig problem at det blir færre sauebønder i et område. Blant annet blir sankingsarealet større og muligheten for å etablere beitelag mindre. Beitelag består av sauebønder som sammen løser oppgaver som gjerding, tilsyn med sauen på beite, sanking, sortering og innveiing om høsten. Færre bruk har også langvarige konsekvenser for kompetanse hos veterinærer, avløsere, tilgangen til profesjonelle saueklippere og for at neste generasjon vil overta bruket.

Gode muligheter for saueproduksjonen framover
Det er gode muligheter til å tjene penger på sauen. Mange sauebønder kan forbedre driften vesentlig. Samtidig er det viktig at man videreutvikler tilskuddsordningene for at næringen skal styrke sin inntjening, spesielt i en tid da behovet for fornying av driften er stor. Klimaendringer og store svingninger i produktpris, pris på innsatsfaktorer og rentenivå framover krever endret strategi i forhold til økt mekanisering, drenering og spesialisering på det enkelte bruk. Økt egeninnsats fra sauebøndene for å møte framtidas utfordringer bør derfor støttes opp av myndighetene gjennom langsiktige, stabile og forutsigbare rammevilkår. Ikke minst vil dette være knyttet til investeringsvirkemidler for nødvendig fornying av bygningsmasse. Klimaendringene vil også gi økte krav til drenering og ikke minst behovet for større mekanisering hos mange brukere fordi høstingskapasiteten må økes for å redde graset mellom nedbørperiodene. Kapitalsituasjonen framover er derfor et kritisk punkt for mange sauebønder.

Saueholdet foredler norsk beitemark til kjøtt, areal som ellers ikke ville ha blitt brukt til matproduksjon. I en verden med økt kamp om ressursene er sauen en viktig bidragsyter til å skape en fleksibel norsk matproduksjon.